Det indiske kjøkken er en gavepakke

Pling!

Idet du går inn døren i gangen som forbinder Stortorvet og Karl Johans gate, åpner heisen seg. Den vet at du er sulten, og den vet at du skal opp til annen etasje.

Etter den korte heisturen skal du inn en glassdør. Det føles litt ut som om man kommer rett inn på kjøkkenet, selv om en stor benk står mellom deg og de mange kokkene.

Masala Politics er delt i to. Kjøkkenet ligger i midten. I ett rom ser du Karl Johan på den ene siden, i et annet har du utsikt til Stortorvet på andre siden.

Massevis av bord står tett, men privatliv og matro er sikret av fine skillevegger mellom bordene.

Politikk er tema her. Det illustreres ved at lokalene er dekorert med bilder av både indiske og norske politikere. Det påvirker også måten man bestiller på. Her får alle bordene en «stemmeseddel» der man fyller ut hva man vil ha. Man velger også styrkegrad som spenner seg fra «norsk politikk», som er mildt, «amerikansk politikk», som er medium, til «indisk» og «Masala politics», som skal være hot og tullete.

Kanskje de ikke har fulgt med på nyhetene, men en viss gurkemeie-sminket president har vel sørget for at «amerikansk politikk» kvalifiserer til et hetere nivå enn medium.

Menyene på mange av byens indiske restauranter kan være overveldende. Det er ofte mange retter å velge mellom. Det gjelder også her. Da hjelper det at de har flere anbefalinger. En animert finger peker på 10–12 retter og er merket som anbefalt.

Forrettene vi velger, har riktignok ingen pekefinger rettet mot seg, men jeg anbefaler dem med glede.

Tre rektangler av den indiske ferskosten paneer er marinert og plassert på rekke. Konsistensen er perfekt, luftig og fersk! Det er så skuffende når man får tørre varianter av osten, men ikke her. Kjøkkenet har stålkontroll.

Også fritert samosa fylt med saftig og krydret potetmos er et must. Som vanlig er retten dynket i sauser, og utallige smaker og konsistenser blander seg i munnen, får svetten til å piple og vekker hele systemet.

Jeg sitter med hodet inntil et bilde av Gro Harlem Brundtland på statsbesøk i India og tenker at det er typisk indisk mat å være godt. Det er vanskelig å skille klinten fra hveten, fordi krydderne er alltid forførende.

Så jeg leter etter balanse og perfekt tilberedt kjøtt. Jeg finner begge deler. Spesielt med lammeretten.

Achari boti er en lammerett fra grillen. Den serveres rykende varm i et jernfat. Lammekjøttet er marinert i typiske

picklekrydder

. Det gir en syrlig og annerledes smak enn mange kanskje er vant til, og det fungerer så godt til det kraftige, møre kjøttet.

Ved siden av er det en litt tam saus som smaker mest av tomatpuré.

Vi har også fått en sørindisk kyllingrett som har fått navnet ghee roast chicken. De store kyllingbitene har en fin konsistens og bader i en fyldig tomatbasert saus. Den fremtredende smaken kommer fra curryblader, som gir en rund og samtidig sitrusaktig smak.

Vi dypper hvitløksnaan i sausen og innser at vi kommer til å rulle hjem, selv om vi holdt oss unna de feteste sausene i dag.

De er tomme for desserten vi egentlig vil ha, nemlig ras malai. Da blir det gulab jamun. Dette er en liten bolle som er trukket i sukkerlake. Saftig og utrolig søtt. To ting skuffer med denne: Vi får bare én liten kule, det er altfor lite. Skuffelse nummer to er vaniljeisen som følger med. For det første er det mye mer is enn kake, så hvis isen er tilbehør, burde de hatt fire–fem små gulab jamun-kaker.

Hovedproblemet med isen er likevel ikke mengden, men kvaliteten. Den har krystallisert seg, noe som ofte er et resultat av at den har vært ute i for høy temperatur før den er blitt fryst igjen.

Det er ikke dessertene de er kjent for, og det visste vi jo. Her blir du ordentlig mett og får smaker fra hele India. Det er lett å gå for butter chicken, men stol på meg: Det kan være utrolig gøy å prøve noe man aldri har smakt før også. Det indiske kjøkken er en gavepakke.