Om man tror det er lite handlekraft i norsk film, er det bare å spole tilbake for en oppsummering av det siste tiåret. Først sendte norske filmkunstnere en flodbølge over Vestlandet i «Bølgen». Så jevnet de Oslo sentrum med jorden i «Skjelvet». Da de avsluttet med å senke en plattform i «Nordsjøen», var det ikke lenger noen tvil. Norsk film leverer effektive katastrofer. Var det mer å ødelegge?
Jada! Nå har manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad fått fire timer på Netflix til å sprute gassutbrudd, lavaregn og en tsunami utover det helligste av det hellige: norsk julefeiring på Kanariøyene.
Fredrik og Jennifer har med seg barna Tobias og Marie på julefeiring på La Palma. Deres familiefeide er et fint underlag for katastrofen som binder dem sammen. Bernard Storm Lager, Anders Baasmo, Alma Günther og Ingrid Bolsø Berdal spiller familien. Foto: Photo credit: Manolo Pavon/Netfl
Hva er den største katastrofen?
Den sterke duoen Anders Baasmo og Ingrid Bolsø Berdal spiller ekteparet Fredrik og Jennifer. Sammen med to barn danser de rundt plastjuletre på La Palma for syvende året på rad. Nytt av året er at mamma Jennifer er blitt helsefrik. Fredrik drikker fremdeles duggfrisk pils ved bassenget, mens ny-sunne Ingrid jogger sprek og eventyrlysten rundt.
Dette er oppskriften på familiekatastrofe, men ingenting i nærheten av hva naturen har å by på.
Halve øya holder nemlig på å rase i havet. Tidenes vulkanutbrudd bobler under dem. Dette er hydrologen Marie (Thea Sofie Loch Næss) veldig klar over. Hennes målinger ved det lokale geologiinstituttet er alarmerende. Marie advarer sin spanske sjef Alvaro. Han nekter å beordre evakuering. Det har han gjort før, og det kostet øya milliarder i tapte turistinntekter. Alvaro roper ikke «LOBO! LOBO!» en gang til.
Marie og Haukur (Thea Sofie Loch Næss og Ólafur Darri Ólafsson) vil advare myndighetene om at en vulkan er i ferd med å bli veldig aktiv på La Palma. Sjefen deres er redd for å rope «ulv, ulv!» Foto: Jan Richter-Friis/Netflix
Minner om «Haisommer»
Om «La Palma» kan minne om det tidløse premisset i «Haisommer» fra 1975, er det fordi åpningen er helt lik det tidløse premisset i nettopp «Haisommer». Detaljene som følger, er hentet fra alle katastrofefilmer som er laget siden.
«La Palma» forsøker ikke å gjøre annet enn å danse etter stegene sjangeren har brukt som koreografi siden «Airport» og «Inferno i flammer» laget reglene på 1970-tallet. Denne dansen klarer «La Palma» til gjengjeld overraskende bra.
Serien er fri for originale tanker, men er imponerende godt håndverk i de konforme rammene Netflix har for sine egenproduksjoner. Spenningskurvene går i taket som krypto etter Trump. Kontrastene mellom koselig jul og deilig strand mot brennende lava og giftig gass er herlige.
Karakterenes motivasjon er troverdig. Bruken av tsunamien i 2004 som traumatisk bakgrunn er rørende. Kjærligheten som blomstrer i askesnø, er vakker. Sjøens dualitet som fritid og trussel er dyrket hardt og presist. Vulkanens dødelige sinne er fryktinngytende. Alle vi møter, har noe som står på spill. Da tåler vi nok en serie med Netflix-belysning.
Julefeiringen på Kanariøyene blir i heteste laget i «La Palma». Den nye Netflix-serien oppfyller alle kravene til en god katastrofefilm. Foto: Jan Richter-Friis/Netflix
Lang film som blir fire spennende kapitler
«La Palma» oppfyller alle krav til en vellykket katastrofefilm. For selv om det er en serie, er de fire episodene mest å regne som en litt lang film. Det eneste «La Palma» byr på som «Bølgen» og «Skjelvet» måtte være kjappe på, er de rolige scenene.
Du vet når verden brenner rundt deg, jordskjelvet rister bassenget og tsunamibølgen vokser seg over hundre meter, og du bare må ta en stille alvorsprat? Denne scenen får vi mange ganger i «La Palma», mens én spillefilm hadde nøyd seg med én eller to av dem. Ellers er dette en lang film som du kan dele opp i fire spennende seksjoner.
Det er ofte vanskelig å dra hjem fra ferie, men av og til er det like greit å komme seg av gårde. I «La Palma» er spenningen lagt i hendene på en charter-pilot. Foto: Jan Richter-Friis/Netflix
Skamløst sjåvinistisk
Når oppdraget er å lage en sjangertro, heftig katastrofefortelling, er det ikke så mye å kritisere «La Palma» for. Det er likevel interessant å se hvor skamløst sjåvinistisk serien er. Lokale karakterer er sjablonger som ofres på lavaens frådende alter.
Serien interesserer seg bare for den helnorske familiens ve og vel. Det bidrar til den sympatiske lengden på serien, men det forteller oss også hvem vi bryr oss om på juleferie: oss selv.
