«Nr 24» er en halvgod krigsfilm til rett tid

Som mange andre har jeg vært kritisk til mengden norske filmer om heltemot under andre verdenskrig. Men med krigen i Ukraina og annet i bakhodet ble jeg likevel grepet av «Skjelvet»-regissør John Andreas Andersens nye film om Oslogjengens leder Gunnar Sønsteby (1918–2012).

Den er ingen ren hyllest til motstandsmenn som Sønsteby (Sjur Vatne Brean), Gregers Gram (Ulrik William Græsli) og Max Manus (Benjamin Myhre). Tittelfilmen om sistnevnte fra 2008 var det. «Nr. 24» skiller seg ut ved å ta etikken omkring motstandsarbeidet på alvor.

I rammefortellingen møter vi den eldre Sønsteby (Erik Hivju) på skolebesøk i hjemstedet Rjukan. Her belærer han elevene om krigens realiteter. De stiller vanskelige spørsmål: Fortjente norske nazister og angivere å bli likvidert? Var likvideringene verdt nazistenes påfølgende hevndrap på både motstandsfolk og uskyldige mennesker? «Det er umulig å svare på», sier den eldre Sønsteby til et rom fullt av ungdom som aldri har opplevd krig. «Hva er frihet verdt?»

«Nr. 24» forsøker å være både spenningsfilm og en moralsk forelesning om demokratiets verdi. Selv om den ikke lykkes helt med noen av delene, føles tiden inne for en påminnelse om de tidløse dilemmaene som krigen stiller oss overfor.

Som spenningsfilm har «Nr. 24» to svakheter. For det første har den en hovedperson som er altfor stabil og moralsk streng til å gjøre seeren emosjonelt investert. Siden han var en hardt presset motstandsleder i konstant bevegelse fra det ene gjemmestedet til det andre, måtte han sortere bort følelser som kunne ha svekket dømmekraften. Dette tematiserer filmen for så vidt på interessant vis.

Men det betyr at vi bare i forbifarten er vitne til Sønstebys indre liv. For eksempel gjennom et plaget ansiktsuttrykk da faren sendes til Grini fangeleir som hevn. Kun når kvinnelige motstandsfolk som Gudrun Collett (Lisa Loven Kongsli) og Reidun Andersen (Ines Høysæter Asserson) er med, får filmen noe som ligner varme.

Det er ingenting i veien med denne kjølige og rasjonelle fremstillingen av Sønsteby. Han fremsto slik i sine offentlige opptredener også. Brean gjør en helt utmerket jobb med å spille ham. Men derfor trenger filmen en annen måte å vekke seerens engasjement på. Da mener jeg utenom den moralske debatten som utvikler seg parallelt i den moderne skolesettingen. Dette bringer meg til det andre problemet med «Nr. 24» som spenningsfilm.

En film med en såpass klinisk hovedperson som Sønsteby burde ha gjort som ham og lagt vekt på jobben. Én eller flere omhyggelige skildringer av sabotasjeaksjoner og de brutale konsekvensene de fikk, ville ha gjort seg.

Jeg tenker på noe slikt som Don Siegels «Escape from Alcatraz» (1979). I denne filmen kommer all spenningen fra de praktiske handlingene som fengselsflukten krever.

Men heller ikke spenningssekvensene sitter helt som de skal. Filmen omhandler bare fem år av Sønstebys liv, men begår likevel samme feil som så mange andre biografiske filmer. I stedet for å gi oss utvalgte scener fra et liv, får vi en rask montasje hvor så mye som mulig skal med.

En film på bare én time og 44 minutter er for kort til å fortelle alt og samtidig være både spennende og moralsk reflektert. Og hvorfor må fotografiet i alle filmer om andre verdenskrig være så dunkelt? Stjal nazistene fargemetningen vår også?

Likevel mener jeg at filmen har verdi. Hvorfor? Det virker ikke lenger like utenkelig å bli stilt overfor slike vanskelige valg som Oslogjengen under andre verdenskrig.