«Festning Norge» er fengende, men irriterende

Spenningsserien «Festning Norge» var ferdig innspilt for to år siden, men først nå får den norsk premiere. Viaplay som produserte den, fikk økonomiske problemer og måtte selge rettighetene.

Kanskje er det hell i uhell, for timingen for premieren er god. Akkurat nå er USA i ferd med å trekke seg ut av internasjonalt samarbeid. «Festning Norge» er en dystopisk thriller om et land som har isolert seg fra resten av verden.

Vi befinner oss i Norge anno 2037. Det er ni år siden statsminister Grieg Amund Heyerdahl (Tobias Santelmann) ledet arbeidet med å isolere landet under en pandemi. Det er bygget en mur mot Sverige. Kysten er minelagt, og utlendinger sperret ute. Landet er selvforsynt med mat, datachiper og energi. Hva kan gå galt?

Plottet i «Festning Norge» er pirrende fordi det tar utgangspunkt i vårt felles traume: koronarestriksjonene som innskrenket vår frihet.

Manusforfatterne, John Kåre Raake («Bølgen») og Linn-Jeanethe Kyed («Rådebank»), spinner videre på hvordan en ekstremversjon kunne artet seg. Regjeringen i serien utvider raskt sine egne fullmakter når de kan skylde på en krise.

Tempoet er høyt, rollegalleriet såpass lite at det er enkelt å holde oversikt. Ambisjonen er å skildre en nasjonal katastrofe som er i ferd med å eksplodere.

Ellers er det verdt å merke seg at helten er en byråkrat. Det kan jo noteres som litt fint i en tid da yrkesgruppen er utskjelt i USA, og kunnskapsbaserte løsninger blir mistenkeliggjort.

Selome Emnetu («Drømmer») spiller Esther Winter. Hun er direktør i Helse- og matforsyningsdirektoratet i Bergen. Visjonen hennes er at så mange som mulig skal bli veganere, men inntil videre er hun pålagt å sørge for at Norges befolkning også kan spise laks og kylling. Da hun oppdager at laksen i mange oppdrettsanlegg i Bergen-området er smittet med en ukjent bakterie, starter marerittet.

De andre karakterene vi møter, er blant andre den maktkåte statsministeren (Santelmann) samt hans rival, helseminister Odd Seljestad (Morten Svartveit).

Vi følger også en liten engelsk familie på flukt. De håper å være blant de få som får slippe inn i Norge. Forutsigbart nok splittes familien underveis. Sentral er også en ung kvinne (Eili Harboe) som skriver politiske taler.

Det største irritasjonsmomentet er at serien er blottet for visuelt særpreg. Jeg sliter stadig vekk med å tro på at vi er i Norge, selv om min tidligere studentby Bergen er katastrofens episenter. Deler av innspillingen har riktignok foregått i Bergen, Nordhordland og Øygarden, men ikke alt.

Ironisk nok er denne serien som påberoper seg å si noe om landet vårt i isolasjonstid, delvis spilt inn i utlandet. På rulleteksten ser vi at ordningen som gir skattelette til produksjon av film og TV-serier i utlandet (incentivordningen), har bidratt til at serien delvis er tatt opp i Litauen. De visuelle effektene er skapt i Finland.

Bildene fra kysten utenfor Bergen er et unntak. De gir serien glimt av en tydelig geografisk identitet. Men alle de pregløse interiørene skriker at de er filmet i utlandet.

For meg personlig, er den største katastrofen i «Festning Norge» at den norske statsministeren bor i et palass som tilsynelatende er fylt med noe som ligner generiske Ikea-møbler. Jeg klarer ikke å tro på illusjonen om at dette skal være Norge 2037. Også kostymer, fotografering og klippingen preges av lettvinte løsninger.

Til sammenligning lyktes den danske katastrofeserien «Familier som våre» (2024, NRK) langt bedre med å skape visuell egenart.

Det merkes også at «Festning Norge» er spilt inn før KI-revolusjonen. Noen dataanimerte videoer ser allerede utdaterte ut. Her burde serieskaperne heller dratt det like langt som i den meget stilsikre TV-serien «Severance». Der er det gjort et poeng ut av at datagrafikken ikke skal ligne noe fra de siste tiårene.

Byråkraten Ester nøster febrilsk i årsaken til at bakterien sprer seg så raskt. Vi aner konturene av en konspirasjon. Kanskje har ikke bakterien en naturlig årsak? Er det i så fall fremmede makter som står bak, eller skrekk og gru; kommer trusselen innenfra?

«Festning Norge» har et fengende plott og er godt castet. Mange av Norges fremste skuespillere gjør en fin innsats i serien som dyrker spenning mer enn realisme. Bildene er imidlertid like slappe som den døde laksen.