En krimserie satt i Østerdalen blant jegere og ulvemotstandere er ganske vågalt. Serien går rett inn i en betent rovdyrdebatt.
«Fenris» er produsert av Nordisk Film, av folk som mest sannsynlig har tilholdssted i den «caffè latte-drikkende hovedstaden». Serien er likevel mer balansert enn man først får inntrykk av.
At rovdyrdebatten splitter Norge, så vi sist da hvalrossen Freya måtte bøte med livet i sommer.
Både i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett ble staten domfelt for å ha vedtatt felling av seks ulver i Letjenna-reviret, som ligger innenfor ulvesonen. I forrige uke anket staten saken til Høyesterett.
Temperaturen er opphetet på begge sider. Ulven er øverst på mange sauebønders hatliste. Det er den også i Viaplay-serien «Fenris». Da en ung mann forsvinner et sted i de dype skoger, blir ikke frykten mindre.
Journalisten (Cengiz Al) i lokalavisen hisser opp stemningen i bygda. Foto: Simen Alsvik / Viaplay
Nordisk ulve-noir
Emma (Ida Elise Broch) jobber i Statens naturoppsyn. Fra Oslo holder hun øye med gps-signalene festet til ulvene i Østerdalen. En dag ser hun at alfahannens gps-signal er borte. Hun tar med seg sønnen Leo (Viljar Knutsen Bjaadal) og drar til faren, den kontroversielle ulveforskeren Marius (Magnus Krepper).
Emma og faren har en turbulent historie. Barndommens traumer kommer til overflaten ettersom den mystiske forsvinningen setter sitt preg på den lille bygda.
Det som følger, er en sterk krimhistorie. «Fenris» er god rural nordisk-noir.
Far (Magnus Krepper) og datter (Ida Elise Broch) har et trøblete forhold, men lidenskap for ulv har de felles. Foto: Simen Alsvik / Viaplay
Rovdyr mot husdyr. Forskere mot jegere. Frykt, fordommer og ulvejakt. «Fenris» har driv og spenning i vakker natur, som blir trolsk og mystisk når mørket senker seg.
«Bare idioter er redd for ulv,» sier Elvira (Helena Ødven), en av tenåringene i serien. «Fenris» er uten tvil et innlegg til forsvar for vår mangfoldige natur. Likevel unngår den de mest ekstreme stereotypiene, men noen bygdeoriginaler får plass.
Serieskaper Simen Alsvik skildrer synspunktene til mennesker som bor nær ulvesonen. Han får frem hvorfor mange er redde for å bevege seg ute i skogen alene i frykt for å møte rovdyret. Heller ikke jegerne som vil skyte for å drepe, blir tegnet for endimensjonalt.
«Fenris» bygger opp bra med spenning. Foto: Simen Alsvik / Viaplay
Det viser seg raskt at ulven ikke er det største problemet bygda sliter med. Det er mye snusk under overflaten.
Odelsgutten vil starte «jaktlodge» på morens gård. Moren er ordfører og innbitt ulvemotstander. Den lokale politibetjenten har egeninteresser. Den innflyttede journalisten hisser opp stemningen mot ulv. Mobbende tenåringer skaper uhygge. Og skal de begynne å selge caffè latte på Joker-butikken?
Simen Alsvik er en av våre mest erfarne serie-regissører. Han har vært involvert i «Lilyhammer», «Neste Sommer» og «Ragnarok». Mot slutten virker det som om Alsvik får litt for mange tråder å nøste opp. Plutselig trer bipersoner frem som hovedpersoner. Noen av motivene burde vært plantet tidligere, og av og til havner krimgåten i bakgrunnen for alle de personlige traumene. Alt hales ikke i land like godt.
Marius (Magnus Krepper), Emma (Ida Elise Broch) og Leo (Viljar Knutsen Bjaadal) drar ut for å merke et nytt ulvekull. Scenen er aldeles nydelig, men kanskje ikke ulvemotstandere blir like glad for den. Foto: Simen Alsvik / Viaplay
På tross av noen skjønnhetsfeil, er «Fenris» en sterk krimserie. Den er god når den skildrer lokalsamfunnet, men litt mer humor hadde ikke skadet. Ida Elise Broch er intens som Emma, den fanatiske forskeren som elsker ulv mer enn mennesker.
Velsignet er det også at produksjonsdesigner Louise Anderson tar oss med bort fra velstriglede Frogner-leiligheter og inn i helt normale, norske hus. Fotografene Johan Fredrik Bødtker og Jon Gaute Espevold sørger for malerisk kameraføring over skogen og Folldalen. Det er utsøkt, vakkert og sørger for stemning og atmosfære.
«Fenris» er vellagd norsk krim. Når det strammer seg til, makter den også å være ganske spennende.
