Denne nabolagsrestauranten er som en varm klem

Aller først: Ikke alt gikk på skinner da Aftenposten sist besøkte den italienske nabolagsrestauranten Ansjosen på Adamstuen i august. Totalopplevelsen falt i fisk, for å si det forsiktig.

«Når servicen kollapser og kjøkkenet er tomt for kjøtt, hjelper det ikke så mye at maten er god», lød konklusjonen fra anmelderen som trillet en nådeløs toer.

Vi bestemte oss for å gi Ansjosen en ny sjanse.

Hadde vår anmelder rett og slett bare skikkelig uflaks den augustkvelden?

Svaret skulle vise seg å bli et stort og rungende JA.

Lokalet er knøttlite og intimt, men samtidig uformelt. Og ikke minst: ekstremt koselig. Det hele minner litt om en italiensk variant av Ostebutikken på Grünerløkka.

Nådeløs anmeldelse til tross: Stedet er fullbooket til langt ut i desember. Mye tyder altså på at stedet er minst like populært som forløperen Dekka bord, som kastet inn håndkleet under pandemien.

Det rustikke interiøret i det koselige hjørnelokalet er beholdt. Bordene er dekket med rødrutete duk og vinduene pyntet med julete lyslenker. På en krittavle er dagens viner skriblet opp.

– Shit, nå fikk jeg julestemning, utbryter venninnen.

En hyggelig, men lavmælt servitør er raskt på plass med vann og to glass cremant.

Menyen er italienskinspirert og liten, nesten vågalt liten, og byr på tre forretter, to hovedretter og én dessert. Vi begynner med bruschetta og en tallerken med ost og skinke.

Bruschettaene kommer i tre varianter: kremet sopp med estragon, ansjos og marinert tomat, og oliventapenade og osten tallegio.

Vi spiser, og nyter, det smørstekte brødet. Soppen er lun og digg og litt spicy. Tomatene proppfulle av smak (imponerende i desember), med ansjosen som et perfekt salt tilskudd. Oliventapenaden er akkurat passe salt og harmonerer godt med den italienske kumelksosten.

På ostefatet finner vi culatello, den såkalte kronen i juvelen på parmaskinken, fontina-ost, salami fioco og femårig Norvegia. Osten er fyldig og moden, og skinkene deilige.

En svært lovende start.

Menyer byr på bare to hovedretter, så vi prøver én av hver:

Dagens pasta, som er fersk paccheri a’ll Amatriciana med guanciale og pecorino – en klassisk italiensk pastarett med tomatsaus og stekt speket svinekjake. Og norsk marmorert entrecôte i skiver, med rucola, sitron, pinjekjerner og trøffel-pecorino.

Kjøttet er lunt og mørt, og kjøkkenet har vært rause med pinjekjerner og pecorino. Overraskende smakfullt, ifølge venninnen, som synes retten så litt kjedelig ut ved første øyekast.

Pastasausen er en sødmefylt smaksbombe, og den salte, sprø guancialen knaser mellom tennene. Enkelte av pastabitene er litt harde, men de fleste perfekt al dente.

Et anbefalt glass fyldig Castell’in Villa Mitt Toscana, 2010-årgang, harmonerer godt med kjøttet. Det samme gjør et glass lettere og fruktigere Castell’in Villa Chianti Classico, 2018-årgang, til pastaen. 170 kroner glasset er en helt ålreit pris.

Matporsjonene er rause, og vi klarer bare så vidt å spise opp.

Men vi har alltid plass til dessert. Menyen gir oss kun ett valg, så vi klinker til med kanel- og nellikpannacotta med eplekompott og brente mandler.

– Å herregud. Dette er den beste juledesserten jeg har spist i mitt liv! Og jeg er ikke så glad i dessert en gang.

Venninnen er over seg av begeistring og skraper allerede bunnen av den rause porsjonen. Pannacottaen har fin konsistens og god smak, med en julete nellik- og kanelsaus som topping.

Det hele er søtt, nesten litt i overkant søtt, men syren fra eplekompotten gjør susen.

Det er deilig å kunne si at vi tok feil i august. Eller kom på en dårlig dag. Og dårlige dager kan jo skje den beste.

Ansjosen er hverken nyskapende eller later som de er noe de ikke er. Her får du ingen klisjéfylte italienske spillelister på høyttalerne. Stedet er bare en skikkelig koselig og «nedpå» nabolagsrestaurant med ordentlig digg kvalitetsmat.