Denne kvelden sa vi både «wow» og «wtf»

De siste par årene tenker jeg mer på Rema 1000 enn på koselig restaurant når noen sier Kolonihagen. Og begge deler er jo riktig. De samme folkene er på eiersiden. For jo, Kolonihagen-produktene er Reitan-gruppens økologiske alibi.

Kolonihagen er også restauranten som gjemmer seg i en bakgård på Frogner.

Jeg har tatt turen, til sistnevnte. Samme kveld som en sjøkaptein og en gjeng Frogner-fruer.

De neste timene byr på mye godt, og noe ganske rart.

Menyen består av flere à la carte-retter og dagens 4- eller 5-retters. Vi vil smake flere retter, og velger å dele seks stykker. De er jo ikke laget som deleretter, men kjenner man hverandre godt så er jo det en veldig fin måte å smake på mest mulig.

Vi får raskt brød og smør på bordet. Smøret er vispet med steinsopp og sitron.

Servitøren anbefaler husets hvite, en riesling, til de første to rettene. Jeg spør om chardonnay fra Santa Barabara heller kan funke. «Ja, det er den vinen som passer best til rettene», svarer han.

Jeg er litt forvirret, han anbefalte jo nettopp rieslingenen. Restauranten har jo også en del som er en ren vinbar. Da forventer jeg at de har koll på vinen. Men okay.

Den rare vinanbefalingen er raskt glemt, for første rett er en liten drøm. Rødbetetartar har jeg fått mange steder. Varianten de serverer på Kolonihagen er muligens den beste. Rødbetene er tilberedt slik at de nærmest får en kjøttaktig konsistens.

Betene flotter seg på tallerkenen sammen med sprø solsikkekjerner, norsk feta, pepperrot og meldestokk.

Ja, meldestokk. Jeg måtte også google dette. Og selvsagt er det en plante. Kanskje ikke så rart. Kjøkkensjef Jørgen Ravneberg har skrevet bok om sanking. Så det er fint å se at interessen hans gjenspeiles i menyen. Og i interiøret. Sankeboka er plassert flere steder i lokalet.

Der jeg har hengt fra meg kåpen, har en annen gjest hengt fra seg kapteinshatten. To par er på dobbeltdate i et hjørne, og ved siden av oss sitter tre Frogner-fruer og diskuterer menyen. Klientellet er med andre ord ordentlig blanda drops. Det synes jeg er fint og hyggelig. Bedre enn at alle ligner på hverandre.

Neste rett står for tur. På papiret: «Sjølrøkt kveite med tomat og Nýr». I realiteten: Retten som får oss til å si «WTF».

Ferskosten nýr. Godt. Røkt kveite. Greit, men litt seig. Skivet tomat. Smakløst og stygt.

– Det føles som vi har fått et pålegg, sier venninnen min. Og tuller med at vi bare mangler Rugsprø.

Her er de litt ute på tomattur. Skivet, blek tomat er ikke vakkert. Den har heller ingen funksjon når det kommer til smak. Den er jo ute av sesong og tam.

Denne burde de droppe fra menyen.

Heldigvis tar det seg virkelig opp etter tomat-retten. Damene ved bordet ved siden av oss har endelig bestemt seg for en rett. Servitøren svarer dem at kongekrabbedumplingsene de vil ha ikke er så mettende.

– Jeg tar bare én rett. Så kan jeg heller spise aftens hjemme.

Retten hun går for er ikke dum. Men ja, hun må nok smøre seg en skive hjemme. Fire biter dumplings fylt med spicy kongekrabbe. Her har de vært veldig ivrige med toppingen som består av vårløk og koriander. Men hvis du dytter nok av det til siden så er det en nydelig munnfull som venter. Akkurat passe spicy til å feire kongekrabben.

Så kommer en liten skål med pasta cacio e pepe. Den klassisk italienske pastaretten består vanligvis av pasta, pepper og italiensk ost som Pecorino. Men siden konseptet her er å feire det kortreiste, har de brukt ostene Pepperknoll og Sauda-ost. Her treffer de 100 prosent. Pastaen har perfekt tyggemotstand og den har fått raust med ost, pepper og trøfler.

Vi får to hovedretter. Entrecôte og piggvar. Og de kommer på bordet samtidig. Det er selvsagt helt greit siden vi har brutt kutymen og kjørt delefest.

Foran oss er det en tallerken med hummus toppet med piggvar, en slags salsa, fritert kapers og vårløk. I utgangspunktet en fargerik rett med mange lag. Dessverre har de ikke truffet helt på balansen. Retten mangler litt syre og blir litt tam på smak.

Entrecôten derimot er 10/10. Vi får den med brent løk, potetmos og en såkalt sauce gastrique. En fransk saus som vanligvis lages med eddik og sukker. Den er perfekt syrlig og sødmefull til det salte kjøttet og den fete og fløyelaktige potetmosen.

Nå har vi glemt både tomatretten og syren som manglet i hummusen. Vi koser oss.

Fløyeltemaet fortsetter inn i den søte delen av måltidet. Vi får en mandelkake med multer, havtorn- og multesaus, og tjukkmjølksis toppet med fermenterte furnåler.

Isen er som fløyel og silke i munnen. Rett og slett nydelig!

Punktumet settes med en liten påminnelse om hva de er opptatt av på Kolonihagen. Å bruke vekster fra norsk natur.

Vi har fått sukkerspinn dekket av mjødurtpulver. Mjødurt er en urt der blomstene har en smak som kan minne om honning og mandler.

Kolonihagen vet hva de skal gjøre for at gjestene skal dra med et smil om munnen. De vet også hvordan man lager ordentlig god mat, selv om noen av rettene bør jobbes litt mer med.

Og neste gang håper jeg at jeg får anbefalt skikkelig god vin. Mulig de anbefaler det rimeligste fordi mange ønsker det. Men når de har et rikt vinskap, bør de heller gi gjestene mulighet til å oppdage noe nytt, ikke kjøre safe.