Sesong to av «The Wheel of Time» er fortsatt mektig

Tidshjulet spinner sin vev videre i sesong to av fantasyserien «Wheel of Time». Da første sesong hadde premiere under pandemien, ble serien en massiv suksess for Amazons Prime Video.

God var den også. Holder den koken videre?

Andre sesong starter litt kaotisk. Det tok halvannen episode før atmosfæren satte seg, og spenningen kom krypende. Men når det tar av, blir det actionfylt.

Serien er basert på Robert Jordans bokserie. Bøkene har solgt over 90 millioner kopier og regnes som en av de største klassiske fantasyseriene etter J.R.R. Tolkien.

Jordans univers er særegent. Historien er nemlig kvinnedrevet. Hans verden er full av magi som kun kan utføres av den mektige kvinneordenen Aes Sedai.

Første sesong følger Rand al'Thor (Josha Stradowski), Mat (Dónal Finn), Perrin (Marcus Rutherford), Nynaeve (Zoë Robins) og Egwene (Madeleine Madden). Da de fikk besøk av den mystiske Aes Sedai Moiraine (Rosamund Pike), fikk de livet snudd opp ned. En av dem var den utvalgte.

Ja, dette er jo eventyr, så det er alltid en utvalgt. Jeg avslører ikke hvem, men i andre sesong er gjengen splittet. Hver enkelt følger sin egen skjebnetråd. Det er med på gi sesongen en annen fortellerdynamikk.

Det er mange forskjellige tråder som skal nøstes opp. Det gjør serien litt ugjennomtrengelig i starten. Den overordnede hovedintrigen er vanskelig å få øye på.

Mot slutten av andre episode faller derimot brikkene på plass. Maktspillet kan begynne.

Serien omfavner et enormt univers, og vi må forholde oss til mange hovedpersoner. Hver enkelts historie har en helt egen rytme. Noen segmenter er rolige, andre fartsfylte.

Hovedpersonene må lære seg å mestre sine evner. Det er ikke alltid lett. Perrin er i benektelsesfasen. Etter et særdeles grotesk og skremmende møte med The Dark One, som for øvrig spilles med herlig ond innlevelse av Fares Fares, innser han at han ikke kan kjempe imot.

Moiraine er forvist fra maktens hvite bastion, og båndet til vokteren Lan (Daniel Henney) løsner. I fortsettelsen fremstår hun som tilbaketrukken og kald. Pike spiller henne fortsatt med gusto, og hun er seriens bærende kraft.

Serieskaper Rafe Judkins gjør igjen Jordans univers om til et forførende sted å drømme seg bort.

Manusforfatterne tar seg riktignok noen friheter, men de leverer på det viktigste: De bruker god tid på å bygge opp karakterene. De fremstår som levende, ikke som stereotypier i et klisjéfylt fantasy-univers.

Produksjonsdesigner Ondrej Nekvasils har skapt en storslått og mektig verden. Det pøses ikke på med effekter, men det er heller ikke for lite. Lorne Balfes musikk som veksler mellom det symfonisk vakre og det dramatisk mørke, er stemningsskapende.

Vær oppmerksom på at noen sekvenser er ganske mørke. Husk å stille inn kontrasten på skjermen slik at du får med deg detaljene.

Dialogen holder også et høyt nivå, selv om det kan bli selvhøytidelig.

«You are the first woman to see me as a man. I did not want you to see me as a monster.» Det er en del floskler her, men det passer på en måte inn. Alt reddes av at serien også har mye god humrehumor.

I en scene sitter tre menn og mediterer. Den ene er rastløs og stikker. Følgende dialog utspiller seg mellom de to andre: «One day he will be old and wise like us. Old, yes. Still working on that wisdom.»

Dessverre fikk jeg kun tilgang til de fire første episodene, men så langt leverer serien fantasy-varene. Ondskapen slippes for alvor løs, og trusselen trer tydelig frem. Holder den samme kvalitet og tempo gjennom hele sesongen, er det bare å benke seg foran skjermen.