«Den første julen i Skomakergata» er en rørende og knallfin julefilm

Det ble kraftig Facebook-storm da NRK droppet «Jul i Skomakergata». Statskanalen annonserte for 12 år siden at de aldri mer ville sende serien fordi kvaliteten var for lav. Over 100.000 meldte seg inn i en gruppe som krevde at sjefene på Marienlyst snudde.

I årene etter har NRK skapt nye, vellykkede adventskalendere. Både «Snøfall» (2016) og «Kristiania magiske tivolitheater» (2021) er så populære at de i høst kan ses på teaterscenen. Også skomaker Andersen gjenoppstår i nytt format i en dyrtid, da det er tryggest å satse på velkjente konsepter.

Desto gledeligere er det at den nye filmen føles frisk og original. «Den første julen i Skomakergata» byr på en helt fersk historie, der handlingen er lagt til desember 1945. Den morsomme og rørende filmen er fartsfylt og spennende uten å være heseblesende.

Kåre Conradi ligner visuelt på den originale Jens Petrus Andersen, som ble spilt av Henki Kolstad. Men i takt med tidens melodi har karakteren fått en diagnose. Ai, var det virkelig nødvendig, da?

I filmen har skomaker Andersen angst. Han har ikke turt å gå utenfor verkstedet på årevis.

Det er for så vidt fint å se en sympatisk figur med en så tydelig utfordring. Samtidig er det oppsiktsvekkende enkelt for skomakeren å overvinne frykten sin når det gjelder som mest.

I likhet med mange nye adventsbøker, er det også typisk at det er barnet (Stine) som hjelper den voksne (skomakeren) med å bearbeide traumet han sliter med.

Omvendte omsorgsroller er blitt den nye normen i barnekulturen. Det er ikke måte på hvor trygg og handlekraftig hovedpersonen Stine er, selv om hun har en svært dramatisk fortid. Niåringen er på rømmen fra en pikeskole.

Hele filmen er spilt inn på Lillehammer, Maihaugen og Hamar. Dermed er miljøet mye mer autentisk enn det vi har sett i mange nye norske barnefilmer innspilt i utlandet.

Både kulisser, sminke og kostymer er forseggjorte. Skomaker Andersens grønne inngangsdør er gjenkjennelig. Også kjenningsmelodien er bevart i tillegg til noen av rollefigurene. Tøfflus vises derimot kun i et kort glimt.

Miljøet er gjenkjennelige for oss voksne, og vårt behov for nostalgi innfris. Samtidig er historien tydelig tilpasset dagens barn og samtidens verdier.

Selv om filmen teller ned til jul i 1945 (handlingen starter 19. desember), er alt av religiøse symboler skrellet vekk. I stedet får vi bli med på «den tradisjonsrike stearinlys-dyppingen». Byens kirke ble skadet av bomber under krigen, så den kan ingen gå inn i.

Man kunne kanskje sett for seg at avkristningen er gjort for at fortellingen skal oppleves inkluderende for alle som ser på. Samtidig er det ikke mye synlig mangfold blant skuespillerne. Her dyrkes også den tradisjonelle forestillingen om at lykken er å ha en blond familie som består av mor, far og søsken.

Mer beundringsverdig er måten manusforfatter Maren Skolem og regissør Mikal Hovland skaper god historiefortelling ut av noe «så smått» som jakten på en appelsin. Stine bruker en hel dag på å få tak i en appelsin som skomakeren kan ha nellikspikre i. På grunn av rasjonering etter krigen, er ikke det så lett.

Skuespillerensemblet gjør også en glimrende jobb. Spesielt de to barna som spiller Stine og Jørgen, imponerer. Kaya Ekerholt McCurley og Håkon Seip har en fabelaktig komisk timing og har fått mange morsomme replikker.

«Den første julen i Skomakergata» er solid håndverk, sydd over en lest som passer både store og små. Sentimentale virkemidler er strengt rasjonert. Dermed blir effekten desto sterkere når følelsene først slippes løs. Slutten er akkurat så actionfylt og gripende at tårene rant hos meg.