«Snøsøsteren» er en julefilm med mening

Ett hus ligger i mørket i julepyntede Tromsø. Julians hus har hverken lys eller julepynt. En stor sorg hviler over den lille familien etter at storesøsteren ble så trist at hun sluttet å spise og døde.

Du tenker kanskje at en film hvor døden lurer i hver scene, ikke vil skape julestemning, men den norske regissøren Cecilie Mosli har gjort en god jobb. Jeg tror jeg med trygghet kan si at turiststrømmen til Tromsø og jakten på nordlyset ikke vil minke etter denne filmen, som bringer vinteridyll inn i hjem over hele kloden.

«Snøsøsteren» er basert på den rørende fortellingen av Maja Lunde, illustrert av Lisa Aisato. Det aner meg at Aisatos kunst vil få oppmerksomhet. Hennes vakre og nostalgiske illustrasjoner spiller en stor rolle i filmen. Med Netflix' store publikumsmasse er det ikke usannsynlig at kunstnerens nettbutikk kommer til å gjøre det stort.

Netflix har nå nesten 283 millioner abonnenter verden over. Det er ikke tvil om at Lunde og Aisatos historie har mulighet til å nå et enormt publikum. «Snøsøsteren» skiller seg også positivt ut i jungelen av julefilmer som nå flommer over strømmetjenestene.

Jeg vet ikke hvorfor mange av oss lener oss tilbake i sofaen og febrilsk leter etter en ny klissete julefilm, som Hollywood lager på samlebånd. Netflix' store suksess så langt i år er «Hot Frosty». Filmen troner på filmtoppen med 16 millioner visninger.

Historien om en snømann som blir levende i form av en sexy ung fyr, har slått an, men kan best beskrives som husmorporno-light. I tillegg til heite snømenn tilbyr også Netflix «Our Little Secret» – en ny juleromanse med Lindsay Lohan.

«Snøsøsteren» er derimot en helt annen type julefilm. Den er myntet på barn, og i likhet med den britiske julefilmen «A Boy Called Christmas» (2021) handler den om å takle sorg.

«Første steg i evighet / finner trøst i det jeg vet / det er livets gang som natt og dag / jeg gir slipp på det som var», synger Delara i «Siste dans». De nydelige tonene setter stemningen i «Snøsøsteren» og bygger opp den melankolske atmosfæren.

Kort fortalt handler historien om Julian den triste (Mudit Gupta), som attpåtil har bursdag på julaften. Han har mistet søsteren sin, og hverken moren (Samsaya) eller faren (Gunnar Eiriksson) orker tanken på jul. En dag treffer den unge gutten Hedvig den glade (Celina Meyer Hovland). Hun er full av julestemning og godt humør. Hun bor i en vakker villa som er pyntet til jul fra gulv til tak. Sammen drikker de varm sjokolade mens de snakker om livet, døden og alt det som er vanskelig.

For å være så unge har Gupta og Hovland en herlig kjemi. Som publikum aner du selvsagt at ikke alt er helt normalt i julehuset, men det er en fryd å se på samspillet mellom de to unge skuespillerne. Det hadde vært lett å gjøre Hedvig karikert, men Hovland makter å gi henne en menneskelighet som rører. Gupta har en varhet man ikke ofte ser hos unge skuespillere.

Jeg må også trekke frem Ole S. Øyen i rollen som Julians bestevenn, som er mest opptatt av å snakke om været. Scenen mellom de to unge guttene illustrerer hvor vanskelig det er å snakke om vonde følelser.

«Snøsøsteren» ser også meget bra ut. Det merkes at den er filmet i ekte snø nord i landet og ikke i et studio et sted i Øst-Europa. Produksjonsdesigner Sunniva Rostad har fått fritt spillerom til å skape snømagi. Det er postkort-vakkert, men mindre originalt og spenstig enn «Makta», som var Rostads forrige prosjekt.

«Snøsøsteren» er en vakker og rørende film, men jeg savner noe. Filmen har en svak dramatisk kurve som svekker fortellerdrivet. Den varer i halvannen time, og dermed tværes ikke historien ut. Regissør Mosli unngår dødpunkter. Jeg hadde likevel ønsket at scenene med den mystiske mannen som lusker i hagen, hadde vært litt skumlere. Det hele blir ufarlig.

Akkurat her gjør det ikke så mye nettopp fordi vennskapet mellom Julian og Hedvig er så nydelig skildret. Du sitter igjen med en filmopplevelse som skiller seg positivt ut fra samlebåndsfilmene med alskens amerikansk juleræl.

Maja Lundes historie er både god og viktig. Det hjelper å ha en «snøsøster» når man skal håndtere alle knyttneveslagene vi kan få på vår reise gjennom livet.