«Din sjel er fortsatt ren. Men hvert sekund på dette stedet vil korrumpere den.» Det er ikke hva du forventer å høre om et av verdens mest kjente universiteter for religiøse studier, den såkalte Al Azhar-moskeen i Kairo.
Det tar heller ikke lang tid før den unge studenten som ytret disse ordene, er myrdet. Han sa det til Adam (Tawfeek Barhom), en fersk student som har ankommet universitetet med ærbødighet og store øyne. Men hans naivitet varer ikke lenge. Al Azhar er nemlig hjemsøkt av intriger. Det pågår en brutal kamp om hvem som skal bli den neste storimamen.
Den egyptiske sikkerhetstjenesten jobber på spreng for å forhindre at noen fra det muslimske brorskapet skal havne i den mektige lederposisjonen. Hva en storimam sier og gjør, har stor betydning for det egyptiske samfunnet. Kan Adam være sikkerhetstjenestens nye mann på innsiden? Kan han presses og korrumperes?
Bannlyst i Egypt
Den svenske regissøren Tarik Saleh har laget kontroversiell film fra Kairo før. I «The Nile Hilton Incident» (2017) ga han oss en spenningsmettet thriller om en annen mordsak som hadde forgreninger til den politiske eliten i Egypt.
I likhet med den filmen er «Boy from Heaven» bannlyst av egyptiske myndigheter. Saleh, som er halvt egyptisk, har måttet spille inn filmen i Tyrkia og Sverige. Men resultatet, rent produksjonsdesign-teknisk, er imponerende.
Han makter å gjenskape både den labyrintaktige og mektige arkitekturen og den fortettede atmosfæren med nok troverdighet til at vi uinnvidde aksepterer det som ekte vare. (Hva en genuin Al Azhar-kjenner måtte mene, er en annen sak).
Filmen er blitt beskrevet som noe mellom den historiske krimkrøniken «Rosens Navn» og fengselsdramaet «Profeten», med en dæsj av Le Carrés forkjærlighet for tvisynte tjenestemenn. Ja, for dette er et univers med bare menn. Eneste kvinnen vi møter, er en stakkars ungpike som også dras inn som et middel i maktkampen ved Al Azhar.
Fares Fares (til høyre) er sikkerhetsagenten som vil forsikre seg om at egyptiske myndigheters foretrukne kandidat blir ny storimam. Foto: Arthaus
Strålende Fares
I «Nile Hilton» møtte vi den uforlignelige Fares Fares som etterforsker som vasser i politikorrupsjon. Denne gangen er korrupsjonen så systemisk at den innhenter alle, selv dydsmønstre som Adam.
Det er samspillet mellom disse to, sikkerhetsagenten og studenten, som utgjør dynamoen i thrilleren. De trenger hverandre for å overleve i det kompliserte spillet om makten ved Al Azhar, men kunne ikke vært mer forskjellige.
Barhom har det rette åpne ansiktet som gradvis skifter karakter etter som råttenskapen fester grepet om hovedrollen. Han går gradvis fra dag til natt.
Fares spiller på sin side en rolle som utforsker gråsonene. Han er en av filmens skurker, men med forsonende trekk. Det er Fares’ store fortjeneste at han iblant får oss til å betrakte samfunnet med den korrumperte rollefigurens blikk. Han er hele tiden i forhandlinger med seg selv om hvor langt han kan gå, hvor det går en grense, selv for en kynisk aktør.
Noe overlesset
Jeg gjengir handlingen enklere enn den er. Det er også noe av utfordringen til Saleh i utformingen av dette thrilleruniverset: Det blir noen ganger for omstendelig og komplisert.
Jeg skal se gjennom fingrene med de løse trådene, for de er akkurat så tynne at vi ikke henger oss opp i dem. Filmen er velspilt, men ikke velsmurt. Den oppleves noen ganger som en overlesset farkost som begynner å svikte litt i sammenføyningene.
Jeg har likevel sans for Salehs gammeldagse thrilleroppskrift, uten spesialeffekter og pliktskyldige fartsfylte actionscener. Her er det bedragerske relasjoner mellom mennesker som skaper spenningen, i omgivelser der det er få moderne bekvemmeligheter å gjemme seg bak. Dette er utvilsomt en av årets modigste nordiske filmer.
