Usentimentalt og makabert. Mørkt, underfundig og ofte komisk. Det er kjennetegnet på mange av tekstene til Roald Dahl.
Hvordan fungerer hans groteske historier pakket inn av den sære filmskaperen Wes Anderson?
Forbløffende godt. Faktisk nesten helt perfekt.
Resultatet kan du nå nyte i sin helhet på den utskjelte strømmekanalen Netflix, som av og til overrasker med kunstnerisk ambisiøse prosjekter.
Overraskende vrier
De fire kortfilmene er basert på «The Wonderful Story of Henry Sugar», «Poison», «The Rat Catcher» og «The Swan». Førstnevnte hadde verdenspremiere i Venezia tidligere i år.
Den mest kjente historien er nok «Poison». Den er filmet av Hitchcock selv i en episode av «Alfred Hitchcock Presents». Og nok en gang i «Tales of the Unexpected.»
Du kan kanskje si at det er den mest typiske Dahl-historien med overraskende vrier og en klaustrofobisk stemning. Wes Andersons tolkning skiller seg ut. Mer om det senere.
Henry Sugar (Benedict Cumberbatch) mediterer for å tjene mer og mer penger på kortspill i «The Wonderful Story of Henry Sugar». Foto: Netflix
Perfeksjon
Wes Anderson er ikke ukjent med Dahls univers. Han har tidligere filmet barneboken «Den fantastiske Mikkel Rev».
«The Wonderful Story of Henry Sugar» ble utgitt i 1977, og av de fire filmene er dette den lengste og mest formfullendte.
Det hele åpner i en av Roald Dahls skrivestuer. Her treffer vi Ralph Fiennes som leser fra novellen. Ord for ord. Dahl, i Fiennes skikkelse, følger oss gjennom alle filmene. Det samme gjør mange av skuespillerne.
Historien om Henry Sugar, fabelaktig tolket av Benedict Cumberbatch, er noe av det mest «andersonske» du kan se. Det er så nær perfeksjon av hans stil at jeg humret godt i stolen.
En bragd
Regissøren tar deg med fra tablå til tablå. Som på en teaterscene trekkes vegger for å avsløre et nytt lag. Likevel er gjennomføringen filmatisk. Det er poesi og humor i sin reneste form.
Skuespillerne snakker dialogen mer enn de spiller, likevel er de totalt i rollene. Anderson har dyrket denne direkte-til-kamera-samtalen fra starten. Her tar han det ut i det ekstreme. Og det fungerer.
Et utsøkt eksempel ser du i sekvensen med to leger, spilt av Dev Patel og Richard Ayoade. De får i oppdrag å undersøke mannen som kan se uten å bruke øynene (Ben Kingsley).
Regissørens symmetriske tablåer fungerer som en innramming av skuespillerne. De greier å blande det monotone og uttrykksløse med innlevelse og liv. Bare det er en bragd. Bland i en dose teatralsk slapstick, og du har humor på sitt beste.
Kunsten å holde seg alvorlig og samtidig få deg til å le: Dev Patel, Ben Kingsley og Richard Ayoade. Foto: Netflix
Sensurerer ikke Dahl
De tre andre filmene klokker inn på rundt 17 minutter. Ikke alle er like vellykkede. «The Rat Catcher» står igjen for meg som den svakeste og mest aparte.
Min personlige favoritt er «The Swan», om en gutt som blir utsatt for brutal mobbing. Historien er fortalt med minimalistisk presisjon, men det gjør ikke historien mindre emosjonell.
Den tidligere nevnte «Poison» er historien om Harry, Cumberbatch igjen, som ligger livredd i en seng. En dødelig slange har slått seg til ro på magen hans. Et umulig dilemma. En klaustrofobisk situasjon.
Minimalistisk perfeksjon i «The Swan». Historien fortelles av Rupert Friend. Foto: Netflix
Det er kjent at noen av Roald Dahls holdninger var antisemittiske. Tidligere i år kom det frem at noen av hans bøker omskrives for å fjerne støtende ord og uttrykk.
Anderson, derimot, sensurerer ikke. Han lar karakteren skrike ut rasismen i setninger som «you dirty little bengali sewer rat».
Er historien rasistisk? Nei. Er det en historie om rasisme? Ja. Dermed får filmen et tilsnitt av sosial kommentar og blir noe mer enn et intenst kammerspill. Anderson sier med dette at selv om sensur av ytringer nok er velmenende, er det ikke nødvendigvis til det gode.
Regissøren må gjerne lage flere filmer fra Dahls univers. Han får frem det bisarre, snodige og snåle i forfatterens verden uten å miste sin egen kunstneriske visjon.
