«Cross» er perfekt pappa-TV

«You had me at motherfucker», sier John Sampson til Alex Cross mot slutten av serien.

Jeg måtte trekke på smilebåndet. «Cross» er en historie om vennskap mellom to voksne menn, men du kan ikke være redd for hverken banning eller brutal vold. Serien, basert på den populære bokserien til James Patterson, er hardkokt seriemorderkrim.

I Prime Videos innpakning gir «Cross» et skråblikk på både politibrutalitet og politihat. De har stor tro på serien, og den er allerede fornyet.

Bokserien, som består av over 30 bøker, handler om politietterforskeren som også har doktorgrad i psykologi. Cross er en tøff, smart og intellektuell problemløser. Han er en perfekt helt for såkalt «dad-TV», en trend som er i skuddet som aldri før.

Pappa-TV? Enkelt kan du si det er serier med en mannlig helt som løser problemer – være seg i politiuniform i «NCIS», på kontoret i «West Wing» eller i verdensrommet i «Star Trek». Det er helter som ofte har røtter i tradisjonelle verdier og god familiemoral. Under ligger ideen om at hvis noe er ødelagt, kan det fikses.

Er ønsket om en Mr. Fixit kanskje årsaken til at Donald Trump vant valget? Det bygger opp om drømmen om den sterke mannen som skal løse alle dine problemer. «Jack Ryan», «Reacher» og «Bad Monkey» er alle pappa-TV.

Til tross for at ikke all pappa-TV scorer høyt på bechdel-testen, betyr det ikke at kvinner ikke liker dem. Jeg har sett alle. Testen spør om to kvinnelige karakterer klarer å snakke om noe annet enn en mann.

«Cross» kommer ikke så bra ut av testen. Selv om serien har mange kvinneroller, er de stereotype. Du har den strenge politisjefen som ikke stoler på Cross. Den sinte aktivisten som hater politiet. Videre møter du den potensielle kjæresten, bestemoren og morderens offer. De har ingen funksjon uten Alex Cross. Seriens styrke ligger et annet sted.

Representasjon av svarte amerikanere i film og TV er en lang og vond historie. Veien fra den rasistiske «The Birth of a Nation» i 1915 til dagens «The Wire» og «Black-ish» viser utviklingen fra at svarte ble portrettert som slaver, tjenere og kriminelle, til at de i dag også inntar helteroller. Likevel er det ikke til å komme unna at vi ofte ser svarte menn i skurkeroller.

Alex Cross er en av de mest positive svarte rollemodellene jeg har sett på TV på en god stund. Han er høyt utdannet, en mastodont som løser mordgåter like mye ved hjelp av sitt høye intellekt som rå muskelkraft. Aldis Hodge gjør et herlig portrett av detektiven.

I serien møter vi Alex Cross rett etter at konen er drept. Han er alenepappa med to små barn. Ved siden av å lete etter en brutal seriemorder han kaller Fanboy, må han også bearbeide egen sorg og være en god far. Det er et finstemt portrett av en mann som har mange nyanser. Hodge får frem den beinharde tøffheten, men han er også en mann som sliter med følelser og ikke helt vet hvordan han skal takle livet eller forholde seg til barna.

Først og fremst er «Cross» en tradisjonell seriemorder-krim. Det handler om alvorlig korrupsjon og mye paranoia. Dette elementet er også en del av bøkene. Noen er alltid ute etter å ta Cross, og det kan bli slitsomt. Vi får også en bihistorie med en stalker som truer familien hans, men denne delen kunne de fint strammet inn.

De første fem episodene sitter som et skudd, så faller tempoet. Vi får tidlig vite hvem morderen er, og alt handler om hvordan Cross løser gåten. Grepet fungerer kanskje bedre i bokform enn på TV. Noe av spenningen forsvinner.

Det du derimot får, er fæle og intense torturscener. Seriemorderne Cross jakter på, er de aller verste. Ryan Eggold som Fanboy er til å få mareritt av.