«Squid Game 2» er like dødelig og like spennende

Når TV 2 klistrer ned landet med plakater med mobbing av TV-serier som ikke er reality, er det kanskje et uttrykk for forelskelse? Som en frustrert 11-åring som viser affeksjon via erting i skolegården, tipper jeg TV 2 våkner i en våt seng fra drømmene om sin egen sørkoreanske, horrorbaserte seriesensasjon.

Det er bare noen år siden «Squid Game» ble tiårets suksess, snakkis og skandale. Skolebarn sjokkerte lærere ved å liksom-skyte hverandre etter tap i «Rødt lys». Mordermaskene ble Halloween-favoritter. Den voldelige fortellingen om gjeldstyngede sørkoreanere som deltar i et dødelig spill om økonomisk frihet, endret strømmeverden.

Sammen med spanske «Papirhuset» banet «Squid Game» veien for ikke-engelskspråklige serier med undertekster. Nå spruter blodet videre. Serieverdenens veier er uransakelige, men ikke mer underlige enn at det kommer en oppfølger til «Squid Game».

Sesong 2 kaster ikke bort tid. I løpet av noen minutter er hovedperson Seong Gi-hun remotivert. Han vant Squid Game og 45 milliarder sørkoreanske won. Nå vil han stoppe spillet. Det vil også politimannen Hwang Jun-ho. Han overlevde så vidt å bli skutt av sin egen bror på spilløya. De er begge sprengklare for å finne tilbake til marerittet. De vil straffe de ansvarlige.

Gi-hun bruker premiepengene fra sesong 1 på en gjeng som skal finne bakmennene. De patruljerer Seouls T-banestasjoner for å spore mennene som hanker inn sørkoreanere til nye, dødelige spill. På snedig vis krysses Gi-hun og Jun-hos veier. De blir partnere. Nå skal bakmennene få smake på dobbel dose rettferdighet. De første episodene jobber metodisk frem mot dette.

«Squid Game» har en vanskelig oppgave. Serien må følge opp en sesong som gjorde Netflix til en global strømmemakt. Virkemidlene var heftige: spenning, sjokk, vold og rene henrettelser. Inspirasjonen kom rett fra horrorsjangeren.

Kan seeren føle det samme igjen? Nei, et førsteinntrykk kan ikke repeteres.

Det «Squid Game» i stedet gjør, er å stole på sin egen fortellerkraft og skru volumet til 11. Blodet spruter og dødstallene spretter i været, men nye elementer sikrer at de menneskelige reaksjonene også eskalerer. Dette understrekes av et innblikk i den andre siden, hvor de maskerte arbeiderne også får en egen, interessant historie.

Nye spill introduseres. Allianser dannes. «Squid Game» får i god reality-ånd noen nye regler som vipper planer av pinnen. Intensiteten er raskt på samme nivå som i sesong 1.

Regissør Hwang Dong-hyuk viste tidlig i karrieren hvilken mester han er på menneskelig horror. Den grufulle og sterke krimthrilleren «Silenced» fra 2011 var basert på en sann historie om overgrep mot elever på en skole for døve. Hans empati for samfunnets sårbare kommer godt med i «Squid Game».

De gamblingavhengige spillerne utstyres med forklaringer og forståelse. Det gjør deres jakt på suksess forståelig. Disse psykologiske dypdykkene rammes fargerikt inn av glimrende regi. Musikken er leken og effektiv. Barnelekene filmes som en blanding av musikkvideo og glossy skrekkfilm. Det visuelle inntrykket er vanskelig å glemme.

Med Seong Gi-huns gjeninntreden i spillet får vi også noen nye betraktninger å tygge på. Hans plan om å stoppe spillet faller sammen når han gasses og bedøves. Seansen ligner på introen til den innflytelsesrike kultserien «The Prisoner». Der forsøker en agent å forlate de hemmelige tjenester, men gasses og våkner opp i en mystisk by med fanger og voktere. Når han rømmer, går veien tilbake til landsbyen.

Vil han egentlig bort? Har han en sjanse, eller er spillet rigget? Disse spørsmålene tvinger seg inn i vårt forhold til Seong Gi-hun.

Vil straffingen av de ansvarlige gi ham tilfredsstillelse? Eller definerer selve jakten ham nå? Når de ulidelig spennende spillene i «Squid Game» kobles mot disse spørsmålene, blir «Squid Game» en strålende oppfølger for både fans og nysgjerrige.