«Katastrofe»: NRKs katastrofekonge tegner og forklarer

Andreas Wahl har lagt ungene. Han bruker sin laveste innestemme så de ikke skal våkne, muligens også for at vi voksne skal følge ekstra godt med. NRKs populære programleder har nemlig noe viktig å fortelle oss: Det er godt mulig vi kommer til å dø snart. Det er på tide å bruke søndagskvelden på å finne ut hvordan det skal skje.

«Katastrofe» ser på naturkatastrofer som lurer fra alle kanter. Solstorm. Brann. Vulkan. Resistente bakterier. Regn. Serien skisserer hvordan truslene vil velte inn over oss fra fjellet, verdensrommet eller tyrkiske tannleger.

I en samtid hvor en oransje statsleder og hans nye russiske sidekick skremmer folk flest, må duoen stille seg i kø bak det NRK har plukket ut som topp 5.

Andreas Wahl dyrker videre rollen han bygde opp i «Folkeopplysningen». Han får eksperter – mest fra forskning og statlige institusjoner, ofte beredskap – til å lage scenarioer for hvordan katastrofene vil påvirke Norge. Hvilke konsekvenser får et strømbrudd etter en solstorm? Hva om en vulkan på Island ikke slutter å sprute ut lava og aske? Er vi feterte dinosaurer som lever i Roms siste dager? Er vi forberedt på noe som helst?

Svaret på det siste er oftest nei. Ikke fordi fagfolkene i Norge ikke er skarpe, men mest fordi vi knapt kan beskytte oss mot de verste utfallene. Her ligger også seriens drivende – og deprimerende – kraft. Hvor galt kan det gå?

Andreas Wahl lar ikke en regndråpe, strømstans eller bakterie slippe unna. Alle skal med.

For å illustrere utfallene i praksis kjører «Katastrofe» et parallelt drama. Det naive Foodora-budet Steinar roter seg inn i alle katastrofer som treffer Norge. Han drar Kathrine med på lasset. Steinar blir forelsket i henne når de står heisfast sammen i en strømstans.

Den keitete historien om Steinar og Kathrine minner om en statlig kampanjefilm fra roligere tider. Overraskende nok gir denne estetikken «Katastrofe» en legitimitet som informasjon mer enn drama. Den bryter også fint opp når de snakkende vitenskapshodene fyller opp kvoten for tall og bekmørke profetier.

Spesialeffektene som oversvømmer eller brenner ned norsk landskap, er enkle og treffende. De har samme effekt som dramaet – det blir mer infofilm enn «Independence Day». Den stadige bruken av smart aproposmusikk understreker at dette, tross mørkt tema, er infotainment. Sammen med Andreas Wahls lekne smil og gode intervjustil leverer «Katastrofe» interessante vekkere.

«Katastrofe» gir nemlig ingen løsninger, bare en jevn infostrøm av hvor galt det kan gå. Her er også Wahls problem som programleder: Han er bedre på å plukke ting fra hverandre og peke på feil enn å være den konstruktive hjelperen fra statskanalen.

I dyrkingen av en elendig fremtid er det også logisk at «Katastrofe» avsluttes med en episode om hybridkrig. Med utgangspunkt i russisk cyberangrep på Norge og innblanding i den offentlige debatten tegnes et dystert bilde av hvor fremtiden tar oss.

Serien har noen utfordringer. Katastrofene blir like i utfoldelse. Derfor er det greit at serien fordeles på ukentlige episoder. Wahl sluker også bevisst ordene når et scenario har hundre år på seg, det passer liksom ikke det skrekkjagende narrativet. Likevel treffer serien planken, mye grunnet fremtidsfrykten som er blusset opp de siste ukene. Wahl sier selv at «det usannsynlige er sannsynlig» før han skrur av lyset.

Det eneste jeg regner som sannsynlig nå, er at det er Wahls stemme som dukker opp på den batteridrevne DAB+-radioen som er eneste lyd i leiligheten når strømmen er gått, vannlageret er aktivert, og fremmede datasoldater marsjerer inn i nettbanken min. Han gjør seg virkelig til katastrofekongen med disse seks episodene.