«Shetland» får ny giv med ny skuespiller

Krimserien som er inspirert av bøkene til Ann Cleeves, er inne i sin åttende sesong. Nordmenn og briter er glad i klassiske krimserier, og den stillferdige politiinspektøren Jimmy Perez har vært en favoritt.

Kanskje ble han litt for stillferdig til slutt. Jeg medgir at jeg har fulgt serien fra starten, og jeg må bare si at de to siste sesongene var det kommet noe sirup i maskineriet.

Serien har alltid hatt en meditativ tone, og Douglas Henshall har tilført rollen en rolig, sensitiv og seriøs tone. I et intervju med Radio Times sa Henshall at han følte at han hadde tatt rollen så langt det var mulig, og at det var på tide å gjøre andre roller.

Dermed befant «Shetland» seg i samme dilemma som «Nedgravde hemmeligheter» da Nicola Walker forlot serien. Skulle produksjonen fortsette? Eller burde de avslutte?

Da jeg for et år siden begynte å se «Nedgravde hemmeligheter», som nå hadde en ny hovedrolleinnehaver, var jeg skeptisk. Heldigvis fungerte skuespillerbyttet godt. Det gjør det også i den nye sesongen av «Shetland».

Serien går nå fra å være litt treg og tung til igjen å bli en vital, aktuell og spennende krimserie.

Historien starter i London med en «honey-trap» situasjon som går fryktelig galt. Ellen Quinn (Maisie Norma Seaton) befinner seg plutselig på rømmen etter at den uheldige kunden får en kule i pannen. Med seg har hun en sekk narkotikapenger og to illsinte leiemordere. Ellen er fra Shetland, og det er dit hun flykter.

I London blir politiinspektør Ruth Calder (Ashley Jensen) satt på saken. Tilfeldighetene vil ha det til at også hun er født og oppvokst på Shetland. Calders forhold til øya er langt fra rosenrødt. Hun dro derfra og så seg aldri tilbake.

Ashley Jensen tilfører serien en helt annen intensitet enn Douglas Henshall. Hun er aktiv, morsom og blir en vitamininnsprøyting serien har godt av.

Jeg var spent på hvordan dynamikken kom til å bli mellom henne og Alison «Tosh» McIntosh (Alison O'Donnell). Det var helt klart en fare for at serieskaperne kunne ha endt opp med å skape et forutsigbart «cat fight»-scenario mellom de to kvinnene. I stedet gjør de det eneste riktige.

Helt fra begynnelsen blir det etablert et sterkt vennskapsbånd mellom de to. Det settes selvsagt på prøve utover i de seks episodene, men i stedet for å dra hverandre ned, bygger de hverandre opp. Jensen og O'Donnell har en god tone som også gir rom for mye humor.

Historien som er skrevet av Paul Logue, inneholder som alltid en rekke spor og blindspor. Ellen er i familie med Grace Bain, flott spilt av Phyllis Logan. Bain-familien viser seg å være mektig, og hun fremstår nærmest som en mafia-matriark.

I tillegg introduserer Logue mystiske symboler, brutale sauedrap, okkulte hendelser og et dødsfall alle trodde var en ulykke. Som alltid er «Shetland» fylt med vrier og vendinger, akkurat som vi forventer av en slik fremragende og solid serie.

Det er heller ingen tvil om at det nakne og forblåste landskapet fortsatt er en viktig kulisse. Landskapet blir nesten som en skuespiller i krimplottet og er nok en av årsakene til at så mange setter stor pris på «Shetland».

«Shetland» makter å fornye seg. Nok en gang viser serien at det er mulig å ta et velprøvd konsept, vri litt på det, og du sitter igjen med en krimserie som føles ny. Hvis du, som meg, setter pris på den klassiske krimserien, er det bare å lene seg tilbake med en kopp te.

Les også: Påskekrim 2024: Disse bør du se, og disse kan du styre unna.