«Nye» Hells Kitchen holder koken

– Er det ikke blitt lysere her inne? Bordvenninnen ser seg rundt i hjørnelokalet i Møllergata. Vi har krysset Youngstorget, gått opp trappene i basaren og endt i det som var en av byens første rocka pizzasjapper, som har gjenåpnet etter en kort pause.

Musikken er fremdeles ganske fremtredende, med artister ingen av oss kjenner igjen, heller ikke Spisevennen, som pleier å ha noenlunde oversikt.

– Dette er stedet for de hippe og rocka, sier han.

Vi har funnet en plass ved et bord ved siden av to turister fra Sør-Europa med nesen i hver sin mobil.

– De leter sikkert etter severdigheter eller andre utesteder i byen, mener Spisevennen, som lurer på om Hells Kitchen står oppført i noen reiseguider siden det tydeligvis er flere andre turister her denne kvelden.

– Har de sluttet med bordservering her? undres Bordvenninnen. Vi har sittet ved bordet i snart ti minutter, og ingen bak baren har gjort mine til å komme bort. Til slutt går Spisevennen bort, bestiller to øl og et glass hvitvin og får meny av en av betjeningen som har tilbrakt det meste av tiden med å småprate med et par av gjestene ved disken.

– Menyen er i alle fall som den alltid har vært: 17 ulike typer med mulighet til å velge seks vegetariske, syv med kjøtt, tre med sjømat og en spesial med «alt».

Bordvenninnen husker ansjospizzaen fra forrige besøk, og vil sjekke om den ennå holder samme standard. Spisevennen velger bort spesialpizzaen til fordel for den «hvite» varianten med crème fraîche, skinke, pepperoni, oliven, soltørket tomat og ananas. Dermed får jeg min favoritt – spesialen med biff, kjøttboller, feta og spinat.

– Tenk at spesialen en gang var en av byens mest nyskapende pizzaer. Ingen hadde den slags kombinasjoner, mimrer Bordvenninnen.

– Nå kan du få blomkål, løyrom, kveite eller reinsdyr og tyttebær så å si overalt i byen.

En servitør kommer ut fra kjøkkenet med en pizza, men tar ikke opp bestilling fra vårt bord, så Spisevennen tar igjen affære og bestiller mat ved disken. Han benytter seg samtidig av anledningen til å ta med to glass rødvin til seg og Bordvenninnen.

– Rødvin til pizza er alltid godt, sier han.

– Var det her det var pizza? sier servitøren, som har med to store, rykende tallerkener med ansjospizza og crème fraîche. Min spesial kommer i neste omgang sammen med en flaske chiliolje, som Spisevennen forsyner seg raust av.

– Det er godt med litt ekstra sting, sier han.

Jeg har reddet unna en liten bit med litt skinke og oliven fra hans tallerken. Skorpen er fin og sprø.

– Ansjospizzaen er god nok, men ikke imponerende, sier Bordvenninnen. Hun foretrekker den hun har spist på Mamma Pizza, og nevner samtidig den med røkt sik hun fikk på Teatro for en stund siden.

Min spesialpizza skuffer aldri selv om det oppleves som at det er mindre topping på den nå. Spisevennen er uenig.

– En av hemmelighetene til Hells Kitchen er at du aldri er helt mett etter en pizza, så du vurderer å bestille en til. Jeg har i hvert fall ofte hatt det sånn, sier han.

Prisnivået er så å si det samme som på steder det er naturlig å sammenligne med, men vi sitter likevel igjen med en følelse av at Hells Kitchen ikke lever opp til ryktet det har hatt, som et sted med god mat til en rimelig penge.