Det er alltid et godt tegn når Yes dukker opp på lydspor. Det engelske progbandets tilstedeværelse viser at en serie eller film har overskudd til å hente inn oversett musikk.
De få sekundene med «Roundabout» i animerte «Family Guy», eller filmscenen i sakte fart i «Buffalo 66» hvor «Heart of the Sunrise» er en sonisk hjørnesten? Ren kunst!
Yes klinger alltid bra, så også i «Fargo». Denne femte sesongen åpner som «Buffalo 66»-scenen i sakte film, med en slåsskamp på et foreldremøte.
Jon Anderson englesynger «I’ve Seen All Good People» mens voksne folk går amok. Skolemamma Dorothy «Dot» Lyon tar frem elektrosjokkeren. Hun lammer en lokal politimann som vil rydde opp blant foreldrene som leker brytering.
Hvorfor kaoset starter får vi ikke vite. Det betyr ikke så mye, for «Fargo 5» er i gang!
Roy Tillman er en hard mann for harde tider. Jon Hamm kler rollen som korrupt sheriff. Foto: FX
Nokon kjem til å kome
Den feirede serien sakket farten i sesong fire. Nå er det tilbake til kjent tempo. Vår nye hovedperson Dot blir hentet ut av fengsel, men allerede dagen etter blir hun kidnappet. Etter en blodig reise langs landeveien er hun fri igjen. Én kidnapper er død, den andre har klart å drepe en politimann og stikke av.
Dot sier at hun aldri er blitt kidnappet. Hun bare «var litt forvirret og tok seg en kjøretur». Hennes styrtrike svigermor får økt skepsis til Dot. Hun leier detektiver til å granske henne.
Samtidig installerer Dot farlige feller i familiehjemmet. Hun skjønner at nokon kjem til å kome. Kidnappingsjobben ble ikke ferdigstilt.
Dot Lyons er husmor i North-Dakota. Hun skjuler også noen voldelige hemmeligheter som svigermoren gjerne vil finne ut av. Dot spilles av Juno Temple, kjent fra «Ted Lasso». Foto: Michelle Faye
Skuespillerne får boltre seg
«Fargo» har alltid støttet seg på outrerte karakterer fra Minnesota og North-Dakota. I femte sesong får vi servert noen av de beste av dem.
Dot tegnes opp like jovial som hemmelighetsfull. Hun er samme dose snill mamma som voldelig hillbilly-ninja.
Sheriff Roy Tillman får det republikanske partiets mest brautende karer til å fremstå som gråtende aktivister. Han blotter seg, ser syner, rir sakte på hest og er så korrupt at vinterluften kunne bestukket ham for å bli enda kaldere.
«Fargo» er god på å gi mye kunstnerisk rom til karakterskuespillere. Juno Temple får boltre seg som Dot. Jon Hamm er herlig bredbent og ettertenksom som Sheriff Tillman.
Tullete crazyvold og bekmørk folklore
Samtidig som «Fargo» går tilbake til tempoet og den absurde lunheten vi kjenner fra den originale filmen, skjer det også mye nytt. Dots forsvar av eget hjem er en ren hyllest til «Alene Hjemme»-filmene hvor Kevin lurer innbruddstyver inn i blodige musefeller.
Samtidig bruker serieskaper Noah Hawley den britiske skuespilleren Sam Spruells rolle som Ole Munch til å gi serien et mystisk preg. Oles historie forankres 500 år bakover i tid, i Wales.
Hvem er kidnapperen Ole Munch i sesong fem av «Fargo»? Historien hans strekker seg 500 år bakover i tid, til Wales. Foto: FX
Bekmørk folklore og okkultisme gjør den mørke komedien «Fargo» også skumlere enn noensinne. Stemningen er som i «True Detective», men det tematiske kunne like godt vært hentet fra «The VVitch: A New-England Folktale», «Midsommar» eller andre moderne horrorklassikere.
Når dette pakkes inn i et lydspor av smart utvalgt 70-tallsrock, fremstår «Fargo» igjen som et overskuddsprosjekt. Mens «The Crown» sesong for sesong mistet balansen og trynet mot brosteinen utenfor Buckingham Palace, spankulerer «Fargo» selvsikkert nedover den iskalde landeveien North-Dakota.
TV blir knapt gøyere enn dette.
