Lite troverdig om våpensalg

I krigen om norske strømmekunder satser TV 2 tungt på våpensalg. «Ammo» vil fortelle en geopolitisk thriller om norsk bidrag til krig.

Samtidig skildrer den et familiedrama på hjemmebane. Serien lykkes bare med ét av prosjektene. La oss begynne i utlandet.

Det er borgerkrig i Mali. Franske militære vil hjelpe en av de krigende partene. De trenger autonome droner våpen som opererer – les: dreper – uten at mennesker trykker på knappen. Dessverre for franskmennene er ikke teknologien lovlig ennå.

På den positive siden – hvert fall for de franske krigerne – er den norske våpenprodusenten AGR på konkursens rand. Dronemakerne fra Norge kan muligens bidra med ulovlige droner? I sentrum står Bjørn. Han er en korrupsjonsdømt, tidligere genierklært ingeniør. AGR plukker ham ut fra nedverdigende deltidsjobb i ungdomsskolen. Bjørn sendes rett på våpenmesse for å selge droner.

«Ammos» moralske prosjekt er tydelig. Våpen er dumt. Penger er farlig. Teknologi misbrukes av grådige folk i dress. Rosinen i pølsen er at Norge ikke er bedre enn andre. Muligens er vi verre.

Serien vil diskutere hva som skjer bak Kongsberg-gruppe ... unnskyld, AGRs myke profil. Samtidig tar den diskusjonen ned på et nært nivå. Hvor langt er Bjørn villig til å gå for å komme seg tilbake i jobb?

Bjørns personlige utfordring blir mer interessant enn selve våpensalget. Nicolai Cleve Brochs strålende tolkning av ærgjerrige og ambisiøse, men også joviale Bjørn er nøkkelen til at den historien fungerer. Alt fra den litt ustelte byråkratfrisyren, via den keitete gangen til et søkende blikket viser Cleve Broch som en få norske skuespillere som kan bære en slik serie på sine skuldre.

Aller best er han når han blander iboende selvtillit med usikkerheten korrupsjonsdommen har gitt ham. Samspillet med Rebekka Nystabakk som kona er lekent og fullt av energi.

Måten Bjørn presses inn og opp i AGR-systemet er derimot tvungent. Det blir lite troverdig. Sjargongen mellom Bjørn og toppene i AGR er generisk og forhastet. «Du må dra til Barcelona på våpenmesse». «Sett deg på formiddagsflyet til Mali». Punktene som skal drive handlingen fremover blir som kulepunkter fra et manusmøte.

Dialogen er flat og minimalt fargelagt av denne spektakulære bransjen de tross alt jobber i. Plottet hastes fremover, og Bjørn skyves så raskt til toppen av firmaet at all forankring i virkeligheten rakner.

Jeg får aldri følelsen av at noen faktisk jobber i et våpenfirma. Derfor må serien også fysisk vise en gammel produksjonslinje med ammunisjon, for å visuelt minne oss på hva som skaper bunnlinjen i bransjen.

«Streber!» sier kollega Madeleine til selgeren Bjørn mens hun banker nedpå et glass vin. Hun får AGR til å fremstå som et firma på vindskeiv blåtur som ender i bakrus i ørkenen i Mali. Hadde jeg vært franskmennene, hadde jeg ikke tatt i denne gjengen med en fjernstyrt mitraljøse.

Det som skulle blitt en internasjonal thriller med «Body of Lies»-rytme med et riff som utfordret sosialdemokratiets selvgodhet blir i stedet en rask såpe fra et lite troverdig norsk firma. Slik blekner også seriens forsøk på å problematisere kunstig intelligens i krigføring. Godt skuespill og en historie som hvert fall holder seg til saken, redder «Ammo» fra å bli krise. Norsk våpensalg skal likevel engasjere mer enn dette.