Dette er den episke eventyrfortellingen du har ventet på

Myrddraal, trolloker og mørkefrender. Fiendene er mange i Amazons nye og påkostede fantasyserie.

Har du savnet den storslåtte atmosfæren fra «Ringenes Herre», er det bare å lene seg tilbake og bli med på eventyr.

«Wheel of Time», eller «Tidshjulet» som serien heter på norsk, lever heldigvis opp til forventningene.

Robert Jordans bokserie «Wheel of Time» består av til sammen 15 bøker. De tre siste er skrevet ferdig av Brandon Sanderson da Jordan døde i 2007. I tillegg er det skrevet en prequel. Bøkene har solgt over 90 millioner kopier og regnes som en av de største klassiske fantasyseriene etter J.R.R. Tolkien.

Jordan troner på fantasy-toppen sammen med George R.R. Martin og hans «A Song of Ice and Fire». Jordan skiller seg ut fra både Tolkien og Martin.

I Tolkien er kvinneperspektivet omtrent fraværende. I Martins harde univers må kvinnene kjempe hardt for sin plass i et patriarkalsk system. Jordans eventyr er kvinnedrevet. Universet er fullt av magi som kun kan utføres av den mektige kvinneordenen Aes Sedai.

I fronten står Aes Sedai Moiraine Damodred, spilt av en fabelaktig Rosamund Pike. I Pikes skikkelse er Moiraine mystisk og karismatisk med en intens indre styrke. Moiraine er på søken etter den gjenfødte dragen som, ifølge legenden, skal redde verden fra ondskapens klør.

Hun finner de utvalgte i en liten landsby, akkurat i det de fæle trollokene angriper. Vennegjengen Rand al'Thor (Josha Stradowski), Mat (Barney Harris), Perrin (Marcus Rutherford) og Egwene (Madeleine Madden) befinner seg på flukt. Kampene er brutale, så dette er ikke et familievennlig eventyr.

«Wheel of Time» føyer seg inn i undersjangeren episk fantasy. Våre venner legger ut på en reise – en quest om du vil – og de utsettes for en mengde farer på veien.

Serieskaper Rafe Judkins har gjort en strålende jobb med å bringe en magisk verden til live. Fantasy-sjangeren kan føles flat og kunstig, men Judkins verden fremstår som ekte fra første scene.

Fra starten sitter fortellingen som et skudd. Historien veksler sømløst og elegant mellom forskjellige karakterer og synsvinkler. Gode skuespillere bekler samtlige roller, og dialogen er god.

Selv når det pøses på med floskler som «The wheel weaves as the wheel will», fremstår det ikke pompøst. I munnen på Pikes Moiraine høres det ut som den mest naturlige ting.

Det er gjengen av tekniske magikere bak kamera vi kan takke for at eventyrenes verden nå fremstår som virkelige steder vi kan drømme oss bort i.

I «Wheel of Time» ser alt så realistisk ut at det nesten er skremmende. Det er nok en av årsakene til at dagens fantasy appellerer til seere langt utenfor den harde kjernen av fans. Kitsch og dårlige effekter er byttet ut med avansert CGI. Det løfter den dramatiske strukturen.

Serien ser utrolig lekker ut. Den forlatte byen Shadar Logoth er imponerende og skummel. Visualiseringen av kraften som strømmer gjennom Aes Sedai, er overjordisk vakkert fremstilt. Det har uten tvil kostet penger å gjenskape Jordans univers, men det har gitt resultater.

Kvinneskikkelsene i «Wheel of Time» er herlig forfriskende. Men tro ikke at det er fredelig bak den glitrende fasaden i maktens bastion. Intrigene råder og danner godt drama.

Fortsatt er det sjelden at kvinnemakt skildres, og beskrivelsen av matriarkatet er fascinerende. Det er virkelig på tide at kvinners historier får råde, også i eventyrene. Jeg skal ikke påstå at serien helt greier å unngå objektivering. Flotte kjoler og utringninger er på plass, men det er likevel et skritt i riktig retning.

Serien er ikke fri for mannlige karakterer. Tvert om! De tre potensielle dragene innehar sentrale roller. Det samme gjør beskytterne. Noen kommer kanskje til å reagere på skildringen av det spesielle båndet mellom et medlem av kvinneordenen Aes Sedai og hennes beskytter. I serien blir det kommentert at beskytterne ikke er ekte menn, bare slaver.

Tilknytningen mellom magiker og vokter er ikke seksuell, men et lojalitetsbånd som går mye dypere. Moiraines forhold til Lan Mondragoran, spilt av Daniel Henney, tydeliggjør den spesielle relasjonen på rørende vis.

«Wheel of Time» imponerte meg med både sterk historiefortelling, god verdensbygging og spennende skuespillere foran kamera.

Eventyr handler til syvende og siste om kampen mellom det gode og det onde. Selv om handlingen følger et fast mønster, er veien dit fengslende. Jeg lot meg villig forføre og ble dratt inn i tidshjulets evige runddans.

Amazon Studio står også bak den kommende Tolkien-serien. Denne seriens høye kvalitet er i så måte et godt tegn. Den er ikke like monumental som Peter Jacksons filmer og på langt nær like voldsom som «Game of Thrones», men er du glad i eventyr, er Judkins epos varmt anbefalt.

Selv om effektene i «Willow» ikke er like imponerende i dag som da den ble gitt ut, leverer den tonnevis med sjarm.

Eventyret starter med at bonden Willow (Warwick Davis) finner en forlatt baby. Selvsagt er barnet spesielt, og både onde og gode krefter ønsker å slå kloa i nurket.

Det som følger er en god gammeldags jakt med mye humor, sjarm og litt action.

Rob Reiners fantastiske film er så full av gode replikker, skeive skråblikk og lagvis med humor at den simpelthen er umulig å motstå.

Rammefortellingen er en bestefar som leser eventyr for barnebarnet. Gutten er overbevist om at han kommer til å hate historien siden den inneholder romantikk. Hvem vil høre en historie om en pirat og prinsesse Buttercup, liksom? Jeg lover deg, du blir sjarmert og forført.