«Norsk-ish»: Andre sesong er sterkere enn den første

Fariba, Amrit og Helin står fortsatt i spagaten mellom to kulturer, men sesong 2 av «Norsk-ish» spriker ikke like mye som første sesong.

Manusforfatterne Bahareh Badavi og Melike Leblebicioğlu Kaveh har tatt noen smarte grep, og det løfter serien betraktelig.

I første sesong fikk vi innblikk i sosial kontroll og foreldre som sliter i møte med norsk kultur, selv etter lang tid i landet. De setter heller ikke alltid like stor pris på barnas valg. Starten handlet like mye om menneskene rundt vår trio.

I noen sekvenser virket også dialogen litt konstruert. Asbjørn Slettemark påpekte i sin anmeldelse at den kunne «vært pusset mer til dagligtale enn kronikkspråk».

I andre sesong flyter både handlingen og praten mye bedre.

To år er gått siden vi forlot gjengen. Amrit (Ravdeep Singh Bajwa) sliter med baren og sene kvelder. Fariba (Nasrin Khusrawi) har fortsatt null kontroll på det meste, mens Helin (Selda Ekiz) er «down and out» i Berlin.

En dramatisk hendelse fører Helin tilbake til Oslo, og det ene skjelettet etter det andre raser ut av familieskapet.

Andre sesong byr riktignok på mer av det samme, men det dannes nye relasjoner. Det er nok av traumer som må bearbeides, så fortsettelsen står i selvinnsiktens navn.

Karakterene er nå godt etablert for oss. Serieskaperne går dypere inn i hver enkelt, og du kommer enda tettere på dem. Dermed går de fra å være typer til å fremstå som nyanserte og levende mennesker.

Det er et godt grep, som gjør at det blir enklere å identifisere seg med dem. Jeg levde meg inn i alle problemene de havnet opp i, og ikke minst alt trøbbelet de skaper for seg selv.

I første sesong fikk jeg aldri helt tak på hvem de egentlig var. Nå slipper de deg inn bak fasaden. I det øyeblikk det skjer, fremstår serien som mer moden.

At karakterene får mer kjøtt på beinet, gir også skuespillerne mer å spille på. Selda Ekiz, Nasrin Khusrawi og Ravdeep Singh Bajwa overbeviser fortsatt. Med tilstedeværelse avleverer de en dialog som er ektefølt og naturlig. Borte er tendensen til å snakke med store bokstaver.

Historiene er også strammere fortalt. I forrige sesong gikk serien i dybden på hva som forventes av kvinner i en tradisjonell kultur. Nå gyver de løs på mannsrollen.

Ravdeep Singh Bajwa lar oss komme under huden på Amrit, som er fra en kultur hvor mannen er sjefen. Amrit vil passe på og redde alle. Han kan i alle fall ikke tillate seg å besvime rett foran sin kommende svigerfar på paintball-banen! Det skulle tatt seg ut, men det er selvsagt det som skjer.

Amrit fortsetter å undertrykke og skjule sine sårbare sider, men selv tøffe menn kollapser. Når det skjer, gir det «Norsk-ish» et kledelig snev av alvor i den ellers lune komikken.

Alle tre gjennomgår en utvikling i løpet av sesongen. Kanskje er de litt klokere ved teppefall. Selv om blikket rettes innover og blir mer personlig, glemmer ikke serien å kommentere spagaten de står i.

Kulturkonflikten ligger i bunnen, men nå er den en mer integrert del av handlingen. Det blir ikke overtydelig eller påklistret nå-skal-vi-være-samfunnsaktuelle.

«Norsk-ish» er fortsatt morsom og engasjerende, men den har fått et element av sårhet. Jeg vil si at andre sesong er hakket sterkere enn den første, nettopp fordi regien er strammere og mer fokusert. Sesongavslutningen er både gripende og rørende.