Solid og aktuell krim

En liten by ingen finner, med mindre de roter seg bort. Tre furutrær står på en høyde over en kirke, et vertshus og en bistro.

Høres det litt Twin Peaks-aktig ut? Det er mulig å trekke noen paralleller.

«Three Pines» har noen overnaturlige elementer, og byen har mange originale beboere, men først og fremst er dette rendyrket krim.

Serien er basert på krimbøkene til den canadiske forfatteren Louise Penny. Den første boken om sjefinspektør Armand Gamache i Sûreté du Québec ble utgitt i 2006.

Gamache er en fascinerende figur med sin empatiske tilnærming til kriminalitet. Han ser det beste i alle, men det koster ham ofte dyrt i møte med kaldblodige mordere.

På overflaten bærer Pennys bøker preg av å være klassiske krimromaner. De er absolutt det, men like mye handler de om menneskene som har bosatt seg i den lille landsbyen Three Pines.

De har alle flyktet fra fortiden, og de har alle sine hemmeligheter. Være seg Myrna (Tamara Brown) som driver bokbutikken, eller grinebiteren Ruth, (Clare Coulter) som sammen med anden Rosa setter sitt preg på bybildet.

I løpet av de første åtte episodene blir vi introdusert for hele persongalleriet som danner grunnsteinene i Pennys bokunivers, men det er etterforskningsteamet som får spille hovedrollen.

I rollen som Gamache finner vi Alfred Molina. Han er en britisk karakterskuespiller som er mye mer enn Dr. Otto Octavius i «Spider-Man»-filmene. Hans mangefasetterte spill gjør ham perfekt som Gamache. Molina unngår å gjøre ham til en Poirot-klisjé, men gir ham et følelsesspekter som gjør ham spennende også utenfor politihuset.

De to første episodene introduserer oss også til det som er første sesongs røde tråd. Blue Two-Rivers (Anna Lambe), en ung urinnvåner, forsvinner uten spor. Politiet toer sine hender, og til familiens store fortvilelse blir ingenting gjort.

Når en rik kjendis dør i den lille byen Three Pines, tar det selvsagt fokus fra Blues forsvinning. Gamache og kollega Isabelle Lacoste, spilt av den fabelaktige Elle-Máijá Tailfeathers, glemmer ikke Blue.

I løpet av de siste årene har det dukket opp skrekkhistorier om Canadas behandling av urfolk. Temaet dominerer ikke Pennys bøker, men det er et fremtredende element i serier.

Det er med på å gjøre serien aktuell. I 2019 konkluderte en nasjonal utredning om savnede og drepte urfolkskvinner at det var begått en stor urett. I 2021 kom nyheten om at det var funnet en massegrav ved en internatskole for urinnvånere i Kamloops i British Columbia. I graven ble det funnet likrester av 215 barn.

De makabre funnene ble raskt en internasjonal nyhet. Det er dermed ikke rart at serieskaper Emilia di Girolamo lar Blues historie være drivkraften. Det er også et godt grep at Lacoste blir spilt av Tailfeathers, som selv har urinnvånerbakgrunn. Hennes far er norsk same, og moren er kainai-svartfot.

Dette tar riktig nok fokuset bort fra originalene som befolker Three Pines. I den første sesongen må de finne seg i å spille andre fiolin. Det er et fornuftig grep.

Pennys bøker beveger seg til tider over i kosekrim. Jeg elsker å lese om samtalene og spiseseansene på bistroen, men det blir ikke nødvendigvis god TV av det.

Serien rendyrker heller krimgåten. Det gir den et kledelig preg av alvor. Et lite drypp av humor kommer med den unge og ivrige politirekrutten Yvette Nichol, herlig spilt av Sarah Booth. Hun balanseres av den melankolske Jean-Guy Beauvoir (Rossif Sutherland).

«Three Pines» passer perfekt for deg som er på leting etter en krimserie som ikke har overdreven fokus på blod og vold, men i stedet retter søkelys på gode karakterer og et solid mysterium.