Starstruck superstjerne

Da Sean Penn besøkte president Zelenskyj tidlig i 2022 hadde han tenkt å lage et lite portrett av en politiker han oppfattet som et kuriøst fenomen. Historien ville det annerledes.

Da den russiske invasjonen fant sted noen dager senere, satt han ringside under en av de mest oppsiktsvekkende transformasjonene av noen politiker i moderne tid. Vi kan praktisk talt se Penn og medregissør Aaron Kaufman gni seg i øynene i nær vantro – over Zelenskyjs mot, men også over russernes overmot og sitt eget scoop.

De får tilgang til Zelensky bare timer etter at russernes invasjon er et faktum og blir imponert over hans lederskap. Han er en uredd David som kjemper mot Goliat.

Å se superstjernen Penn bli «starstruck» er litt av en opplevelse. Denne beundringen for krigspolitikeren Zelenskyj ligger som et rosa slør over filmen fordi Penn er i nesten hvert eneste bilde. Og han har bestemt seg: verden må få vite om det russiske overgrepet og hvilken enestående leder Zelenskyj er.

Her hiver han alle journalistiske dyder ut av vinduet og blir en aktivist på vegne av den ukrainske selvstendighetskampen. Og han er tydelig på én ting: Han skal utnytte sin stjernestatus for alt den er verd for å få dette til.

Vi følger ham tilbake til USA der han blir en slags frivillig ambassadør for Zelenskyj. Han bryter et av sine prinsipper, om å aldri opptre på Fox News, for å fremme den gode saken. Og han lar seg applaudere av republikanske politikere han vanligvis forakter.

På én måte er det beundringsverdig at han med åpne øyne våger å stille seg så laglig til for hugg. Stjernen Penn fronter her den gode sak, men kommer ofte i veien for den. Ved å være hovedpersonen skyves krigen og dens omkostninger i bakgrunnen, enten Penn vil det eller ikke. Likevel kan filmen by på helt unike opptak fra dagene etter den russiske invasjonen.

Penn og kamerateamet kommer tett på Zelenskyjs stab og vi kan fornemme spenningen «backstage» blant de sentrale ukrainske aktørene. Penn fikk også reist en del i Ukraina og langs frontlinjene ved Donbas før invasjonen. Han vet nok om ukrainernes ambivalente forhold til sine politikere til å forstå det unike ved den opphøyde statusen Zelenskyj nå nyter.

En skuespillers analyse av en annen skuespiller som er blitt politiker, gir oss andre innsikter enn tradisjonell politisk analyse.

Penn, som selv ofte er en politisk aktør, skjønner umiddelbart at Zelenskyj har funnet sitt livs rolle. Det usedvanlige ved den ukrainske presidenten er at han kom til makten gjennom et bemerkelsesverdig spill mellom fiksjon og virkelighet.

Som skuespiller spilte han en fiktiv presidentkandidat som vant valget ved å fremstå som annerledes enn alle andre politikere – et grep han også skulle lykkes med i det virkelige liv kort tid senere. Penn gir oss denne bakgrunnen, men det er ikke tid til å gå dypere. Krigens kontekst og logikk krever sitt. Vi går tilbake til revolusjonen på Maidanplassen i 2014 og får en slags «idiots guide» til moderne Ukrainsk historie.

Penn er ikke så forfengelig at han ikke kan spille rollen som dum amerikaner foran kamera. Han ønsker å nå ut til alle de andre «idiotene» med denne filmen, og det inkluderer de fleste av oss. Kanskje vil det fungere som et stykke mobiliserende propaganda for å få særlig USA til å gi Ukraina tyngre og bedre våpen å forsvare seg med. Men vi kommer ikke noe nærmere krigens menneskelige omkostninger.

Filmen har et kortsiktig mål: å hjelpe Ukraina til å forsvare seg. På lengre sikt vil den neppe bli regnet som et sentralt filmverk om krigen.