Søtt, bråkete og middelmådig

– Oi! Her har de investert i nye sofa- og putetrekk. «Red room», en skikkelig sprek rødfarge, sier spisefølget. Vi har labbet opp trappen forbi Bohemen pub og ankommet Oriental restaurant, sentralt plassert i Arbeidergata.

Bortsett fra rødfargen er det ikke så mye mer å si om designen. Dette er et meget enkelt innredet spisested med trebord og en usedvanlig bråkete telefon.

Fra vi setter oss ned i lokalet, kommer det inn bestillinger på henting av mat fra en irriterende ringelyd. Den ringer og ringer, helt til en servitør henter ordren og tar med til kjøkkenet. Når det bare er én servitør til stede, blir det mye ringelyd, men stas for restauranten at så mange bestiller mat herfra.

Nå skal ikke servitøren ha noe skyld i bråket, for hun gjør en fin jobb denne kvelden. Hun er kjapt på plass med menyer og kommer gjerne med anbefalinger. Menyen er variert, men byr på veldig få vegetarretter. Her er ingen «grønne» forretter eller varianter med dumplings. Det er for dårlig.

Et stort pluss skal Oriental ha for ulike vinanbefalinger til sine faste menyer, men det blir for mange kokkelue-symboler i margen for å markere stedets spesialiteter eller anbefalinger. Med hele 19 slike kokkeluer er det ingenting å si på forventningene.

– Hva er dette for noe? Spisefølget spytter ut en bit av edamamebønnene, som ikke er noe å skryte av. Noen serverer dem varme, andre kalde, men de er som regel faste og gode. Nå er de nesten grøtete i konsistensen, og man skulle nesten tro at de var tint opp for mange dager siden eller varmet opp flere ganger.

Heldigvis kommer dumplingene fort på bordet, så bønnegrøten er fort glemt.

HosBeijing Palace fikk vi stort sett tre dumplings per servering, noe som ikke er særlig delevennlig. Her er de litt mindre enn hos konkurrenten, med fire stykker i tre av variantene. Det kunne godt ha vært mer futt i soyasausen med chili, men dumplingene er bra på smak. Siu Mai er saftig og fylt med både reker og svinekjøtt, som trer fint frem i smaksbildet.

Vårrullene er sprø og velsmakende, fylt med både nudler, shitakesopp, strimler av kålrabi og svinekjøtt. De får seg en runde i den klassiske, søte chilisausen.

Dampede Ha Gau minner litt om Siu Mai, men har i tillegg bambusskudd inni. Det passer godt til den markante rekesmaken. Den beste retten er det dessverre bare tre biter av, så det blir krangling om den siste Wo Tie. Disse er ikke dampet, men pannestekt og fylt med både reker, svinekjøtt og kinesisk gressløk. Her er det dippen som må fremheves, en litt småspicy saus laget på Worchester- og Srirasha-saus.

Vi drikker en øl hver av den friske Tsingtao og venter i spenning på hovedrettene. Lokalet er halvfullt av folk som spiser alene, mens noen par skal på Det Norske Teatret få meter unna.

– Veldig søt hovedrett, sier spisefølget. Hoi Wong Ap Pin serveres med en søtlig chilisaus, men den stjeler det meste av smaksbildet. Mange asiatiske retter har mye sukker i seg, og noen ganger tipper det over. Porsjonen er stor, andekjøttet stekt for mye, kongekrabben er grøtete, men både kamskjellene og kongerekene er fint varmebehandlet. Sprø asparges og to typer sopp trekker opp, men det hele blir dessverre for søtt.

Den andre hovedretten er bedre. Fritert hummer er skuffende, men den smaksrike og møre indrefileten av okse trekker opp. Her er sausen også søtlig, men ikke like kvalmende som den andre. Den har også et fint bitt, og tilbehøret er stort sett likt den andre hovedretten. Spenstige kongereker, store, saftige kamskjell og en bra mengde med sopp. Også denne porsjonen er stor og mettende.

Telefonen ringer non stopp, noe som gjør at man ikke sitter to minutter for lenge i lokalet. Vi dropper dessert og mer søtt og rusler ned trappen. Hos Oriental restaurant blir du mett, men det er også alt man husker av måltidet. Bortsett fra den irriterende ringelyden.