Kosekrim fra Italia

«Koselig krim.» Det er egentlig en stor motsigelse, men en hel undersjanger innen krimlitteraturen og på TV og film.

Sjangeren står i kontrast til den harde, realistiske og kritikerroste krimmen. Hovedpersonen er ofte en amatørdetektiv, og den mest kjente er Agatha Christies Miss Marple.

Miss Marple bedriver håndarbeid, drikker sherry og snuser i andres saker. I tillegg løser hun den ene kompliserte mordgåten etter den andre på den britiske landsbygda. Blod, vold og grafiske detaljer tones ned til fordel for miljøskildringer og et eksentrisk persongalleri.

Den koselige krimmen har et dårlig rykte. Sjangeren omtales ofte som lettlest og romantisk «damekrim». Det finnes utrolig mye snodig og horribelt dårlig i denne sjangeren. Du kan risikere å snuble borti både magi og snakkende katter. Men det finnes hederlige unntak.

Richard Osmans «The Thursday murder club» og Anthony Horowitz «Magpie murders» er begge underholdende og godt skrevet «kosekrim». Sistnevnte er også blitt en flott krimserie. Klassikeren «Murder, she wrote», «Midsummer murders» og «Father Brown» har underholdt norske TV-seere i flere sesonger.

Jeg innrømmer først som sist at jeg innimellom blir lei krim som skal være samtidsaktuell og politisk. Av og til vil jeg bare ha en mordgåte jeg kan kose meg med. Derfor ble jeg strålende fornøyd da jeg snublet over den Acorn-produserte «Signora Volpe».

Serien foregår riktig nok ikke i en britisk småby, og hovedpersonen er ingen amatør, men bortsett fra det er serien perfekt krim for late sommerdager.

Sylvia Fox, som spilles av Emilia Fox, kjent fra krimserien «Tause vitner», har nemlig bakgrunn i MI6. Spion, kommenterer hennes søster Isabel (Tara Fitzgerald) tørt, mens hun drikker espresso og ser utover et vakkert italiensk landskap.

Sylvia presses ut på sidelinjen i MI6. Lei av det politiske spillet drar hun for å feire sin nieses bryllup i Italia. Nærmere bestemt en vakker, liten by kalt Panicale i Umbria. Nærmere den «italienske drømmen» er det knapt mulig å komme.

Bryllupet går ikke som planlagt. Det dukker opp et lik, og den kommende brudgommen er ikke uskyldsren. Da er det godt å ha en spion-tante. Det hele er så fullt av klisjeer at det kunne gått riktig galt. Heldigvis er serien fullstendig klar over dette. Den gjør narr av seg selv, men lager ikke satire av det.

I stedet sier den «du, vi vet dette er klisjéfylt, men vi bryr oss ikke.» Det er mange som drømmer om å sitte i en middelalderby under et oliventre og skue ut over vinmarkene sammen med en kjekk politimann (Giovanni Cirfiera). Livet ditt høres ut som en «chick-lit-roman», sier en gammel venninne til Sylvia. Med god grunn.

«Signora Volpe» har likevel mange fortrinn. Krimgåtene er underholdende og godt skrudd sammen. Emilia Fox er også sjarmerende selskap. Hver av de tre episodene varer i 90 minutter og har en avsluttende historie. Den beste er «Secrets & sacrifices». Det hele starter med en arkeologisk utgravning hvor de finner menneskelevninger. Historien tar deg med inn i hjertet av den lille byen og et traume som ikke har leget.

Essensen i en god «kosekrim» er at den evner å skape kontraster. Under de perfekte fasadene, det vakre landskapet og den gode maten ligger ondskapen på lur. Jeg skal ikke påstå at «Signora Volpe» er stor kunst som revolusjonerer sjangeren. Men er du som meg, av og til på leting etter lettbeint underholdning som leverer krimvarene, er ikke «Signora Volpe» et dumt valg.

Til slutt må jeg komme med en liten advarsel. Lengselen etter italiensk sommeridyll blir ikke mindre etter denne florlette pastelldrømmen av en serie.