Grenseoverskridende og genialt

Wow-wow-wow! Andre sesong av «Euphoria» starter med et smell. En «bad-ass» gangster-bestemor skyter en fyr i låret mens han har sex med en prostituert.

Sjokkstarten setter tonen for en sesong som byr på mye mer av det som gjorde «Euphoria» så kontroversiell i 2019.

Denne sesongen er enda mørkere, voldeligere og inneholder mer sex, nakenhet, narkotikabruk og kriminalitet enn de fleste ungdomsserier. Og den er fremdeles like fengende for voksne som unge.

«Euphoria» skildrer skyggesiden av ungdomstiden, men er usedvanlig pen å se på. Sesong to er til og med skutt på film, noe som bidrar til at bildene er enda rikere og fargene mer levende enn når et verk er filmet digitalt. I tillegg er det varierte soundtracket noe av det beste jeg har hørt på lenge.

Alle tenåringene i serien er smellvakre, men ingen av dem er lykkelige. Hovedpersonen, 17 år gamle Rue (Zendaya), er så ruset, suicidal og upålitelig gjennom sesongen at du hele tiden frykter at det aller verste skal skje henne.

Moral til side. Som fortelling er første episode et rent mesterverk og inneholder ikke et eneste kjedelig sekund. Det er nyttårsaften, og alle hovedpersonene fra første sesong er samlet til en gigantisk fest i en villa.

Hvert eneste øyeblikk er ladet med spenning og intensitet, ofte på grunn av tenåringenes risikofylte oppførsel. Det hele er ypperlig skrevet og virtuost spilt og regissert, som da en av jentene gjemmer seg i badekaret på festen. Hun er livredd for at noen skal oppdage at hun akkurat har hatt sex med bestevenninnens eks.

Jentas verden er på bristepunktet, utfallet kan vippe begge veier. Dette er sitrende tenåringsdrama på sitt beste.

Sesong to er en fascinerende og dristig miks. I det ene øyeblikket handler den om universelle tenåringsproblemer knyttet til egen identitet og trøbbel med venner, kjæreste og foreldre. I det neste får vi servert et forstads-gangsterdrama à la «The Sopranos» eller «Breaking Bad».

Serieskaper og manusforfatter Sam Levinson tar ingen snarveier, men mange uventede avstikkere. Hans vilje til å skildre realistisk, blodig vold fikk meg noen ganger til å hoppe bakover i stolen og tenke WTF! Det er voldsomt, på grensen til spekulativt.

Levinson leker med sjangeren og tøyer strikken til bristepunktet. En liten guttunge utfører for eksempel mye av den groveste volden.

På grunn av sitt dopfokus kan «Euphoria» beskrives som «Trainspotting» for en ny generasjon, men uten humoren. Her er det ofte så håpløst mørkt at du ikke bør se serien hvis du har en dårlig dag.

Flere av de unge skuespillerne er blitt superstjerner etter første sesong. Mange av talentene gjør nok sine livs roller. Spesielt jentene gestalter komplekse figurer. De får vist frem hele registeret av hva det vil si å være et søkende, ungt menneske.

Derimot vil nok fans av Barbie Ferreira, som spiller Kat, bli skuffet. Hun var en av de mest nyskapende karakterene i første sesong. Nå er figuren tannløs.

Seriens kraftsentrum er deprimerte Rue, en rollefigur som allerede er ikonisk på grunn av Zendayas («Dune» og «Spider-Man») presise kraftanstrengelser foran kameraet. Ingen har så tunge øyenlokk eller funky dansebevegelser som Rue når hun er ruset.

Forhistorien hennes er tragisk. Etter at Rues far døde av kreft da hun var 13, ble hun pilleavhengig.

I starten av sesong to virker det som om 17-åringen greier å sjonglere hverdagslivet med et eskalerende rusforbruk. Men Rue er ikke lenge i sitt rusparadis før helvete kaller.

Sesongens sterkest scener er når Rue utagerer overfor dem som står henne nærmest: moren, lillesøsteren Gia (13) og «sponsoren» Ali fra Anonyme Narkomane.

Levinson skildrer hvor brutalt det er å være nærmeste pårørende til en rusavhengig. Det er nakent, rått, hjerteskjærende og viktig.

«Euphoria» er en usedvanlig pulserende, vågal og vakker serie. Den er både underholdende, engasjerende og vond å se på.

Men budskapet er at det finnes håp, og innimellom får man litt lysere avsnitt som episode 7. Den episoden varmer som et solstreif i januar.

Ved første øyekast kan det virke som om Sex Education er et klassisk tenåringsdrama med teite lærere, slemme medelever og ereksjonstrøbbel. Heldigvis er den så mye mer. En herlig serie om sex uten moralsk pekefinger, like fornøyelig for voksne!

Serieskaper Laurie Nunn hopper modig rett inn i problemet og skaper en serie som er morsom, underholdende, mørk, alvorlig og trist på samme tid.

Med genial replikkunst, en temperamentsfull tennisstjerne og et mangfoldig rollegalleri fornyet «Never Have I Ever» tenåringskomedien.

Serien imponerer i måten den bruker duggfrisk og råfrekk humor til å belyse små og store problemer i en amerikansk tenårings liv – slik at det kjennes universelt.

Hovedpersonen er skolelyset Devi (15) med indisk bakgrunn. «Never Have I Ever» er inspirert av serieskaper Mindy Kalings egen oppvekst som førstegenerasjons amerikaner.