Sterkt om den afghanske kollapsen

Dokumentaristen Matthew Heineman er kjent for å komme tett på mennesker i akutte og ofte farlige situasjoner. Han har balansert nær avgrunnen i filmer om narkotikakartellene («Cartel Land»), om jihadgruppen IS («City of Ghosts») og helsearbeidernes utsatte front under pandemien («The First Wave»).

De sjansene han som oppsøkende filmskaper tok der, kan likevel ikke måle seg med dem han har tatt på denne nye filmen om Afghanistans siste dager innen Taliban tok kontrollen i 2021. Det er opptak her som vil få deg til å måpe. Men også gråte.

Heineman, som har filmet mesteparten selv, gir oss en serie nærbilder de fleste dokumentarister er heldige om de får festet på film i løpet av en lang karrière. Han er til stede og filmer under de mest umulige situasjoner.

Like oppsiktsvekkende er kvaliteten på opptakene. Det er krystallklare high defintion-opptak du vanligvis forbinder med spillefilmer. Men her spiller ikke aktørene foran kamera. Den luksusen kan de ikke lenger tillate seg når et samfunn går i oppløsning over natten.

Filmen begynner hos en gruppe amerikanske rådgivere og spesialsoldater i Kabul som tidlig i 2021 får beskjed om at Joe Biden vil trekke styrkene ut av landet. De kan nesten ikke tro det. Etter over 20 års «endeløs» krig er de ved slutten.

De har vært med på å gi styrkene til general Sami Sadat – den afghanske øverstkommanderende – opplæring i moderne krigføring. Men de tviler på de afghanske soldatenes evne til å holde de fremrykkende Taliban-styrkene unna.

Denne tvilen forplanter seg også til Sadats egne styrker og ledelsesgruppe. Vi blir med Sadat på en farlig operasjon til Lashkar Gah, en strategisk viktig by han ikke har råd til å miste. Der havner de under kraftig ild fra Taliban.

Sadat lar seg ikke affisere. Som en general Kilgore i «Apokalypse nå» går han med ryggen rak som en tydelig målskive, overbevist om at dette skal de greie å holde på avstand. Enda mer sjokkerende er det at Heineman også følger etter ham, uten å søke dekning, og med kameraet våkent til stede.

Men ingen av Sadats menn har lenger tro på seier. Vi kan se det i de fryktsomme ansiktene som omgir den evig optimistiske generalen. Nesten umerkelig lar Heineman kamera bevege seg vekk fra Sadats forsvarsverk og ut mot befolkningen i Kabul, som nå raskt rammes av panikk.

Det er her filmen for alvor finner sitt emosjonelle tyngdepunkt. Selv om Heineman og hans medfotografer aldri kommenterer hva vi ser, er det ingen tvil om at empatien deres ligger hos sivilbefolkningen. Vi blir nå vitne til en kollaps av et amerikanskstøttet regime vi ikke har sett siden de siste dagene av den amerikanske okkupasjonen av Vietnam.

Dette er en reprise på vietnamesernes desperate forsøk på å komme seg på de siste amerikanske flyene ut av Saigon i 1975. Denne gangen kommer vi tettere på menneskene som omringer flyplassen. Heineman er midt blant dem med kamera. Han fanger opp fortvilelsen, panikken og følelsen av å ha blitt sveket, ja, forrådt.

For de amerikanske styrkene er tilbaketrekningen et strategisk stridsspørsmål og en midlertidig ydmykelse. Heineman viser at for de fleste afghanerne i Kabul er den en katastrofe, en reise tilbake til år null.

Både soldatene og de sivile lar fasaden falle foran kamera. Om de ikke sier noe i klartekst, etterlater ikke ansiktsuttrykkene noen tvil. Det er nærbilder her som vil bli stående som slitesterke symboler og korrektiver til den «krigen mot terror» som amerikanerne innledet i Afghanistan for over 20 år siden.

De amerikanske soldatene husker ikke lenger hvorfor krigen ble igangsatt, mange av dem var knapt født da den startet, slik en av dem formulerer det. Men i de afghanske kvinnene og barna ser vi tydeligst omkostningene.

Filmen slutter med et nærbilde av en ung kvinne som forgjeves forsøker å komme seg med et av de siste flyene ut av Kabul. Det er et bilde jeg aldri kommer til å glemme, et hjerteskjærende motiv som gjenoppvekker bildet av den afghanske flyktningjenta Sharbat Gula, som prydet forsiden av National Geographic i 1985.

Motivet av Gula er blitt kalt «den første verdens Mona Lisa fra den tredje verden». Blikket til denne filmens afghanske kvinne er ikke like gåtefullt og lett å eksotisere. Det minner mer om en anklage som kommer til å hjemsøke «den første verden» i mange år fremover.