Julia Roberts briljerer i «After the Hunt»

Julia Roberts, Ayo Edebiri, Andrew Garfield, Michael Stuhlbarg og Chloë Sevigny spiller ut en interessant metoo-situasjon på eliteuniversitetet Yale i New Haven, Connecticut.

Vi befinner oss i et lignende landskap som i Todd Fields eminente «Tár» fra 2023. Det er nemlig et ambisiøst miljø hvor enere kjemper om posisjoner, og hvor den unge generasjonen har et annet følsomhetssystem enn de som er født på 1900-tallet.

Guadagnino, mest kjent for «Call Me by Your Name» fra 2017, lar privilegerte Maggie (spilt av Ayo Edebiri, hun med de mange ansiktsuttrykkene fra «The Bear») oppleve et overgrep av sin professor, Hank (Andrew Garfield). Hva som har skjedd, er med vilje lenge uklart. Er dette noe Maggie opplever som et overgrep? Er det et faktisk overgrep? Og spiller det i så fall noen rolle så lenge hun opplever det slik?

Filmens viktigste bue skildrer dilemmaene som oppstår rundt hvordan Alma, glimrende spilt av Julia Roberts, en av Maggies andre professorer, reagerer på det som angivelig har skjedd.

Maggie ser opp til Alma og kommer til henne etter overgrepet. Hun forventer hennes støtte. I stedet får hun uklarhet og en mistanke om at Alma i Hanks fravær må trå forsiktig i forsøket på å posisjonere seg for fast stilling som professor i filosofi og etikk.

«After the Hunt» har mye flott spill, samt godt skrevne scener og dialoger. I tillegg til Roberts er Michael Stuhlbarg som hennes ektemann spesielt god. Han er en fantastisk skuespiller og har siden Coen-brødrenes «A Serious Man» vært en av mine favoritter.

Filmen er fascinerende nok pakket inn som en Woody Allen-film, med jazz under fortekstene, skrevet med samme skrifttype som Allen alltid bruker, og hvit skrift mot svart bakgrunn. Det kan umulig være tilfeldig. Jeg tenker at Guadagnino på samme tid hyller og peker til Allen, som jo lenge har vært i hardt vær, anklaget for noe lignende som det filmen handler om.

Utover innpakningen og mange snakkescener i rom er det likevel lite som minner om Allen. Guadagnino bruker for eksempel musikk på en måte som er så påfallende at det blir forstyrrende. Han insisterer på lange partier med intens, atonal og brå musikk, som om scenene ikke i seg selv forteller oss det vi trenger å vite. For meg virker dette mot sin hensikt og blir til tider direkte irriterende. Det er som om han ikke stoler på sin egen historie.

Det viktigste ankepunktet mot filmen er at så mye har skjedd med amerikanske universiteter etter at Trump atter en gang kom til makten. I dag handler det ikke lenger om mangel på korrekthet eller om at studenter ikke blir møtt emosjonelt og trenger triggeradvarsler for alt mulig. Denne diskusjonen oppleves mer eller mindre som død.

Nå pågår det snarere en kamp for akademisk frihet i møte med en statsadministrasjon som vil fjerne absolutt alt av inkludering og mangfold, samt undervisningsinnhold som truer fortellingen om USA som staten nå vil fremheve. Det er med andre ord krise på et nivå man ikke hadde kunnet forestille seg for kort tid siden.

I siste utgave av The New Yorker siteres en ansatt i undervisningsdepartementet på at universitetene feiler i sitt oppdrag når de produserer «forgjeldede studenter med ubrukelige mastergrader som hater vårt land og som liker å drive med protester og opprør».

Løsrevet fra dagens situasjon, som Guadagnino ikke kunne vite noe om da han laget filmen, treffer «After the Hunt» til dels elegant som historisk dokument om en tid hvor dagens og gårsdagens feminisme og ledelseskultur havner i konflikt.