Han kaller seg «Hasansen» og elsker å tukle med det norske

Dette høres kanskje lettere sprøtt ut, men hva gjør en britisk-pakistansk mann kledd ut som Fridtjof Nansen i et fengsel på Tøyen?

Hvorfor kaller Sayed Sattar Hasan seg «Hasansen»?

Og hvorfor er det seks ansatte ungdommer på «Hasansens fabrikk», som alle sammen jobber med å lage en hybrid mellom en norsk kjelke og en pakistansk divan?

Det er kunst, selvsagt! De jobber sammen om å lage «Hasansens kjelke», som senere skal masseproduseres og etter planen bli til ny norsk kulturarv.

Det er lett å gå seg vill i verdenen til kunstneren Sayed Sattar Hasan, der 46-åringen holder til oppe i annenetasje på Interkulturelt Museum. Rommet er stort og delt opp i flere celler siden bygget tidligere var et fengsel. Hasan har bodd i Norge i seks år og er siden den gang blitt oppslukt av å skape kunst som leker med det norske.

På Interkulturelt museum har han fått muligheten til å utfolde seg, og i helgen er han én blant over 450 kunstnere som åpner atelierene sine for publikum under Oslo Open.

Poenget er å utfordre forestillinger om «det norske», forklarer kunstneren. Ved å gi sitt norske alter ego «Hasansen» rollen som oppdagelsesreisende i norsk snølandskap, tester kunstneren publikums reaksjoner på hvem som får definere nasjonale symboler.

Navnet er et spill på Hasan og Hansen, men også på Nansen, som for kunstneren er selve definisjonen på hvordan «en norsk heltefigur» ser ut. Det hjelper at portrettene av ham også er lette å kjenne igjen.

Oppstusset med de gjenskapte bildene og kjelkene er bare lek, men leken avslører hvor fleksible vi egentlig er når vi snakker om identitet og tilhørighet.

– Ambisjonen med Hasansens kjelke er å se om vi kan lage en ny norsk kulturgjenstand, et objekt som folk faktisk vil ta i bruk, forklarer han og fortsetter:

– Prosjektet representerer et flerkulturelt samfunn, det handler om mangfold. Og at kultur utvikler seg i kommunikasjon med andre kulturer. Ingenting vokser i isolasjon.

Kjelkeeksperimentet er ikke første gang Sayed Sattar Hasan leker med den norske identiteten. Han liker å kalle seg en post-popkunstner. Referansene til den verdensberømte kunstneren Andy Warhol er derfor mange.

Du husker kanskje de fargerike, reproduserte portrettene av Marilyn Monroe? Hasansen har gjort det samme ved å etterligne kjente portretter av Fridtjof Nansen.

Du husker kanskje også suppeboksene til Warhol? Hasansen spiller også mye på merkevarer ved bruk av Kvikk Lunsj-fargene, Helly Hansen-logoen og ikke minst Grandiosa. På Nasjonalmuseet stilte han blant annet ut en vikinghjelm laget av en Grandiosa-eske som en del av utstillingen «Jeg kaller det kunst» i 2022.

Hjelmen ironiserte over nordmenns oppheng i frossenpizzaen.

– Når man flytter til et nytt sted, blir man fiksert på de små forskjellene. Jeg ble fascinert av at pizza kunne være en norsk «nasjonalrett», sier Hasan.

Han elsker å tukle med det norske. Både på en lett og ledig måte, men også med en langt dypere slagside, som fotografiet «Brunost». Der bruker han en ostehøvel til å skjære bort den brune huden mens den avskårede huden blir brunost.

– Bildet var helt spontant: Jeg sto på kjøkkenet og spiste en skive. Lyset var fantastisk, og plutselig hadde jeg tatt av meg på overkroppen og hadde brunost på kroppen. Det var slik det skjedde, forteller han.

Kunstverket er typisk for hans metode:

– Disse populærkulturelle referansene er små knep som slipper folk inn. De letter stemningen og gjør samtalen om multikulturalisme mer tilgjengelig. Det viktigste med prosjektet er å være leken – å komme med reell kritikk, men gjøre det med humor så folk faktisk vil delta i samtalen.

Humoren har ikke alltid slått an. Da Hasan stilte ut en videoinstallasjon på Oslo S for flere år tilbake, ble verket tatt ned etter klagestorm.

At hans alter ego, Hasansen, etterlignet et nakent portrett av Fridtjof Nansen ble for mye, selv om kunstneren selv hadde på seg undertøy i verket.

Det kommer nok ikke til å skje når kunstnerens neste store offentlige kunstverk reises på Furuset, etter planen til sommeren: et 5 meter høyt kjelkeben farget i Kvikk Lunsj-sjokoladens ikoniske trikolor.