«Etter Benjamin» er velmenende, men for ensidig

26. januar 2001 ble 15 år gamle Benjamin Hermansen drept på Holmlia i Oslo. Dette er historien om det som skjedde før og etter drapet. Ikke alt er like vellykket i NRKs nye serie.

I stedet for å fokusere på rasismen og de høyreekstreme holdningene som lå og vaket i samfunnet, portretterer serien like mye en bydel.

Rammen rundt historien er en ung fyr kalt Rollerblades, spilt av Asher Abbas Naqvi. Hans fortellerstemme gir oss et skråblikk på en tid da Norge tilsynelatende levde i uskyldig naivitet. Skal vi tro serien, var ikke rasisme et problem – til tross for at Arne Myrdal startet Folkebevegelsen mot innvandring i 1987.

Drapet på Hermansen omtales som det første rasistisk motiverte drapet i Norge etter andre verdenskrig, men 90-tallet var langt fra så uskyldig som serien vil ha det til.

På rulleteksten står det basert på faktiske hendelser, men at karakterene er fiksjonalisert. Noen av dem har beholdt de ekte navnene, andre er oppdiktet. Jeg forstår ikke helt hvorfor, men det er kanskje gjort av respekt og for å gi dramatisk frihet.

Drapsnatten delte Benjamin og en kompis en røyk utenfor den lokale butikken. En bil med tre personer i stoppet. To av dem gikk til angrep. Kompisen til Benjamin kom seg unna. I serien er han oppdiktet og heter Elias (Sam Ashraf).

I første episode blir vi kjent med Benjamin, godt spilt av Emil Sesay Stenseth. Han og vennene bader i Hvervenbukta, surrer rundt og prater tull slik tenåringer pleier. Episoden har et energisk overskudd før det mot slutten blir mørkt.

Serieskaper Mikael Diseth skildrer livet på Holmlia som en smeltedigel hvor alle lever sammen i harmoni. Tidsånden er godt gjenskapt og gir autentisitet. Han er selv oppvokst på Holmlia, så jeg forstår ønsket om å tegne et positivt bilde av bydelen. Problemet er at serien blir ubalansert.

Diseth har også valgt å gjøre som Erik Poppe i «Utøya» (2018). I Poppes film er terroristen ikke mer enn en skyggefull skikkelse. Diseth velger også å utelate de tre som sto bak drapet på Benjamin. Vi hører at de var nynazister, men ser dem aldri.

Diseth har tatt et kunstnerisk valg det står respekt av, men det begrenser historien. Det er velmenende, men er det klokt? I boken «Brorskapet» skrev Anne Bitsch at drapet på Benjamin på mange måter var et varslet drap. Det er dokumentert at det nynazistiske miljøet utviklet seg i en mer voldelig retning fra midten av 90-tallet. Ved å utelate den delen av historien, blir «Etter Benjamin» for ensidig og tam. Vi mangler kontekst. Alvoret kommer ikke frem.

Serien blir heller en intim historie om hva et drap gjør med et nabolag. Perspektivet er for snevert. Serien våger ikke å grave i holdningene som førte til drapet. De lever videre.

Skildringene av reaksjonene etter drapet er rørende, og serien er best når den går nært. Scenen hvor gutten som overlevde, oppsøker Marit, Benjamins mor, er sterk. De har mye på hjertet, men ingen greier å si noe. Snøen blir et bilde på en uendelig sorg. Sam Ashraf og Linn Skåber som moren leverer utsøkt og hjerteskjærende drama.

Andre valg Diseth har tatt, er snodige. En hel episode skildrer at artisten Omer Bhatti, som var en del av vennekretsen rundt Benjamin, tok med seg to kompiser til Michael Jacksons Neverland. Hele episoden virker som en umotivert digresjon som mister Benjamin og Holmlia av syne.

Serien ønsker inderlig å si noe om å ikke føle seg velkommen i landet du bor i. Diseth, som har skrevet manus sammen med Lev David, greier ikke å trenge dypt nok ned i den vonde materien. Karakterene snakker om rasisme i teatralske toner, men du hverken ser eller føler det. Dermed får serien en mer poetisk tone enn en dramatisk nerve.