Finstemt farvel med filmskaper

I 2021 døde filmskaper Petter Vennerød, 72 år gammel, etter noen år med Parkinsons sykdom.

Dokumentaren «Den siste filmen» handler om hans tre siste leveår. Den er også et tilbakeblikk på hans unike posisjon i norsk filmhistorie. Sammen med Svend Wam (1946–2017) skapte han 14 spillefilmer i løpet av 20 år.

Dokumentaren er regissert av hans kone, Karianne Førland Vennerød, i samarbeid med filmfotograf Olaug Spissøy Kyvik. De tegner et respektfullt portrett av en kunstner som er i ferd med å tape kontrollen over eget liv.

Vi er tett på Vennerøds hverdag, men scenene oppleves aldri utleverende eller krenkende. Tvert imot. Vi får se og høre en Parkinsons-rammet mann som selv reflekterer over hva sykdommen gjør med ham.

I likhet med NRKs «Demenskoret» byr filmen på en åpenhet som kan fjerne noe av skammen for dem som havner i samme situasjon.

– Jeg glemmer, faller, roter, rører. Og jeg skammer meg, sier Petter Vennerød på et tidspunkt.

Da bor han fremdeles hjemme i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo. Han erkjenner at det ikke finnes en kur mot sykdommen, og at han gradvis vil miste mer og mer av balansen, språket og hukommelsen.

– Vips er jeg grønnsak. Alt er i ferd med å bli borte. En stadig større del av livet mitt er i ferd med å forsvinne, sier han vemodig.

Dokumentaren er usentimental og stramt klippet. Vennerød virker lite bitter eller selvopptatt. Filmen har også et veldig flott lydspor. Øystein Sevåg har komponert den lystbetonte musikken, som er spilt inn av et orkester i Nord-Makedonia.

Underveis i dokumentaren får vi se flere collager med uforglemmelige høydepunkter fra Wam & Vennerød-filmer. I tillegg vises glimt av gamle TV-intervjuer med duoen.

Collagene fungerer mer som stemningsskapende mimring enn en grundig analyse av ulike faser i Wam & Vennerøds filmproduksjon.

Dokumentaren underbygger narrativet om at Wam & Vennerød var rebeller og «underdogs» i norsk kulturliv. De fikk mange til å gå på kino (to millioner solgte billetter), men ble kritisert og latterliggjort i media.

Dokumentaren tar ikke stilling til om noe av kritikken var relevant. Den gir heller ikke svar på hvorfor Wam & Vennerød sluttet å lage filmer sammen.

Kanskje var det på grunn av Vennerøds helsetilstand umulig å få hans syn på slike spørsmål. Men heller ingen andre stemmer som kunne bidratt med et bredere perspektiv, slipper til.

Flere av klippene viser for eksempel intimitet mellom to av samme kjønn. Det kunne vært interessant å høre hvordan disse scenene ble tatt imot i samtiden, på et tidspunkt da homofili ikke var allment akseptert. Eller hva de betød for homofile publikummere?

At Vennerød hadde teft for å løfte frem outsidere, er uansett tydelig på grunn av det fine punktumet hans karriere fikk. Han avsluttet med å regissere «Født i feil kropp» (TV2, 2014), en av de mest toneangivende dokumentarseriene fra det siste tiåret. Den handlet om kjønnsidentitet. Vennerød vant en Gullruten for serien, en heder og ære på tampen av karrieren.

Dokumentarens emosjonelle høydepunkt kommer da Petter Vennerød får æresprisen under Amanda-utdelingen i 2019. På det tidspunktet hadde han nesten mistet evnene til å snakke om sitt eget arbeid.

«Den siste filmen» gjør aller sterkest inntrykk som et sykdomsportrett av en sympatisk kunstner. At Petter Vennerød var filmarbeider helt til det siste, illustreres av en treffende kommentar til filmcrewet:

«Jeg skjønner at det går fremover med filmen, etter hvert som det går bakover med meg.»