Pinlighets-TV uten provokasjonskraft

En 44 år gammel kvinne som er ufrivillig barnløs, får øve på å være mamma i tre måneder. En mann som har løyet til vennene på quizlaget sitt, får hjelp til å fortelle dem sannheten. Dette er to av situasjonene som utspiller seg i «The rehearsal».

Serien er skapt av den canadiske komikeren Nathan Fielder (39). Han gir seg ut for å være seg selv, og vi er flue på veggen når han spiller inn sitt nye TV-program «The rehearsal». Målet er å hjelpe vanlige amerikanere som har et relasjonsproblem.

Helt siden Fielders forrige dokudrama-komedie, «Nathan for you» (2013), har seere spekulert på hva som er sant og usant i hans TV-programmer. Alt er pakket inn i uendelig mange metalag.

Fielder er utdannet økonom, og seriens konsept var å hjelpe eiere av små bedrifter til å få sving på økonomien. Løsningene han foreslo, var absurde. I ett tilfelle fikk han innehaveren av en yoghurtis-kiosk til å selge yoghurtis som smakte bæsj.

Programskaperne hevdet at bedriftseierne var ekte personer. De hadde visstnok sagt ja til å få hjelp av Fielder på TV, men ante ikke at han egentlig lagde et humorprogram.

Fielders metode var at han hadde et manus, mens deltagerne ikke ante hva som skulle skje. Spontant oppsto det noen genuint humoristiske øyeblikk idet de ble presentert for Fielders sprø forslag.

Samtidig er det vanskelig for meg å tro at ingen av dem som medvirket, var skuespillere. For eksempel den fulle unge mannen Fielder møtte på bar. Først fikk Fielder ham til å gå inn i en butikk og ødelegge verdier for over 2000 kroner. Deretter fortalte mannen at han og broren regelmessig hadde trekantsex sammen.

Fielders provokasjonskraft ligger i at han tilsynelatende er villig til å sette vanlige mennesker i ubehagelige situasjoner og eksponere deres eksentriske oppførsel.

Også i «The rehearsal» etableres en slik virkelighetskontrakt med seerne, når han igjen prøver å ta pute-TV som dyrker pinlige situasjoner, til et nytt nivå.

Denne gangen reises spørsmålet om man virkelig kan forutse hva andre kommer til å si å gjøre, og dermed øve seg på det som skal skje?

I første episode møter vi Kor. I 15 år har han løyet til quiz-laget sitt om at han har en mastergrad. Sannheten er at han kun har bachelor. Den overdådige og absurde løsningen blir at Fielder og HBO bygger en nøyaktig kopi av quizlags stampub. De leier også inn statister som spiller andre gjester på puben.

Alt dette for at omgivelsene skal være så autentiske som mulig, når Kor gang på gang øver seg på å fortelle sannheten. Aller mest gruer han seg til å snakke med Tricia fra laget.

I episoden snikfilmes Tricia, hun omtales som voldelig, og hun gis et falskt jobbtilbud av en fiktiv redaktør som Fielder leier inn. Det blottstilles mange etiske overtramp under innspillingen. Derfor er det vanskelig å tro at dette er ekte når et stort selskap som HBO står bak.

Da første episode er over, blir det enda tydeligere at det meste må være nøye regissert. Sesongens rammefortelling introduseres, og vi møter single Angela (44) som ønsker seg mann og barn.

HBO flytter den konspiratoriske kvinnen inn i en enebolig som overvåkes av kameraer. Her skal hun bo i tre måneder, mens en rekke barn i alderen 0 til 18 år bytter på å spille hennes sønn. Igjen vikler Fielder seg inn i løgner og overtramp overfor deltagerne han er ment å hjelpe.

Fielder portretterer seg selv som et forferdelig menneske. Det blir raskt klart at han selv trenger hjelp til å øve på mellommenneskelige relasjoner.

Etter hvert blir de etiske overtrampene så hyppige og overdrevne, at mye av fascinasjonen og provokasjonskraften forsvinner. Paradoksalt nok er serien mest besnærende så lenge man tror på at menneskene som deltar, er ekte, og at overtrampene de opplever, er reelle.