Denne retten står til en sekser!

– Jeg synes jeg kjenner igjen flere av dem som jobber her. Det tyder på at dette er en stabil arbeidsplass – et godt tegn, sier Bordvenninnen.

Vi er plassert ved et på bord i det lyse og luftige hjørnelokalet der Trondheimsveien og Thorvald Meyers gate møtes. Tidligere lå et av byens mange bryggerier her, men nå er det det andre ting som gjærer i området, bl.a. flere spisesteder, Popsenteret og et treningssenter.

Servitørene har nok å gjøre denne kvelden, det er mange gjester og de tørker av bord med sprit når de ikke småløper mellom bordene med mat og drikke.

Også påTrattoria Popolare har man gjort justeringer for å hindre smitte, blant annet er menyen erstattet med QR-koder festet til bordet så man kan skanne og lese på telefonen. Hvis mobilen fusker, slik den gjorde for meg, kan man også søke opp nettstedet og lese der.

Spisekartet er noe nedskalert siden sist vi var her, men signaturretter som oksehaleravioli, saltimbucca og ossobuco er fremdeles å finne her. De har også satt sammen tre- og fireretters menyer som gir mye mat til en forholdsvis rimelig penge.

Vi bestemmer oss for å plukke fra à la carte-menyen, og velger to tradisjonelle italienske forretter: Caprese og vitello tonnati.

Du risikerer å bli sittende lenge med vinkartet; på over 30 sider her finner du vin fra hele Italia. Heldigvis har de også et godt utvalg vin på glass – ti hvite og ditto røde fra 100 til drøyt 150 kroner.

Vi begynner med et glass Pinot Grigio og Soave til forrettene, og Barolo til hovedrettene.

Bordvenninnens caprese kommer med bøffelmozzarella. Man kan bestille den enda mer kremete varianten burrata, men hun er strålende fornøyd med de store, luftige ostestykkene.

Grønn salat, et dryss olivenolje og små, blodrøde, solmodne tomater smelter sammen til en delikat enhet, og det er så vidt jeg får smake, men mine tynne skiver kalv med tunfiskmajones, flak med parmesan og små kapers frister tydeligvis også.

Sist jeg fikk en så god vitello tonnato var på Baltazar i Kirkeristen, men det begynner å bli lenge siden.

Vi har skilt lag hva angår valg av neste rett – Bordvenninnen har bestemt seg for pasta, og dermed basta, mens jeg må prøve en av kjøttrettene. Hennes valg har falt på oksehaleraviolien, som er en av favorittrettene. Det er ikke bare hun som mener det: Vi ser mange tallerkener med pastaputene som blir båret ut fra kjøkkenet.

– Jeg synes de har øket avstanden mellom bordene også her, sier Bordvenninnen. – Tidligere har jeg følt at det satt folk tettere rundt oss, men nå er det mer plass.

Jeg får aller nådigst prøve tre pastaputer og et par spinatblader, og er blir overveldet av den rike smaken. Retten har en klar peppertone som ikke bare gir deg vann i munnen, men som også står godt til den saftige Baroloen i glasset.

Min langtidskokte kalveskank med risotto er så mør at kjøttet glir av knoken bare man dytter borti det med gaffelen, og den lyse, gylne risottoen er spettet med røde streker safran som piffer opp.

Før vi får sukk for oss har vi spist tallerkenene tomme, og bruker focacciabrødet til å sikre oss siste rest av saus og kraft.

Vi har ennå plass til litt dessert, og etter en liten pause bestiller vi tiramisu og iskrem. Glasset med tiramisu rommer en deilig, kremet dessert. Også sjokoladeisen er en avslutning som gir mersmak, men nå må vi heller ta en kaffe før vi blir for døsige.

Prisnivået har holdt seg sånn noenlunde, både forrettene og hovedrettene er bare marginalt dyrere. Det er pastarettene som har hatt en nevneverdig økning, men sett ut fra kvaliteten på rettene synes vi likevel at vi har fått god valuta for pengene.

– Glem ikke servicen, sier Bordvenninnen. – Servitørene greier å være både effektive og hyggelige, og bidrar til den avslappede, uformelle atmosfæren. Trattoria Popolare er et stad man gjerne drar tilbake til – hadde jeg ikke vært så mett akkurat nå, hadde jeg gjerne avsluttet med enda en porsjon av oksehaleraviolien, ler hun.