Den kinesiske fortellingen «Reisen mot vest» fra 1590-årene er blitt adaptert et sekstitall ganger til filmen, for ikke å snakke om alle teater-, opera-, spill- og serieversjonene.
Fortellingen er så mytisk og fleksibel at alle har tatt den til inntekt for sitt syn: Kinas landsfader Mao hadde sans for Apekongen, den sentrale figuren, fordi denne utfordrer de tradisjonelle gudene i himmelen. Ja, også i denne nye versjonen tisser apen på hånden til selveste sjefen over himmelriket, Buddha.
Opprører uten grunn
Men det spørs om Mao ville satt pris på Netflix’ versjon av den kinesiske fortellingen.
Her er det ikke mye kinesisk særpreg igjen. Apekongen er en opprører uten noen grunn, en selvopptatt plageånd som skaper kaos rundt seg. Han blir unnfanget av en magisk stein og derfor utstøtt av de andre apene. Han søker seg isteden til de udødelige, men møter like mye motstand der.
Men Apekongen, som han så beskjedent kaller seg, har flaks. En magisk lanse kommer hans vei. Dermed kan han styre over de dødelige og utfordre de udødelige.
Ny rollefigur viser vei
Fortellingen består av til sammen 100 kapitler. Her er det kun de syv første filmskaperne tar utgangspunkt i for å skildre Apekongens kamp med de udødelige.
Det ville vært en sann pine om vi bare skulle forholde oss til den selvopptatte apen. Barna vil sette pris på hans sprelske påfunn, men han mangler forsonende egenskaper, og det er en prøvelse. Derfor har filmskaperne introdusert oss for den vanlig dødelige jenta Lin, som har noen av de sympatiske egenskapene Apekongen mangler.
Ikke minst har hun et motiv for sin reise sammen med ham – men det blir ikke røpet før et stykke ut i filmen.
Sammen oppsøker de blant annet Dragekongen som styrer underverdenen i havet. Han viser seg å lide av den samme stormannsgalskapen som Apekongen, men han er i det minste en showmann av et visst kaliber og gir oss filmens eneste musikalnummer.
Apekongen og den vanlig dødelige jenta Lin. Foto: Netflix
Liten tid til oppbygning
Andre viktige figurer er Jadekeiseren, som er den nest viktigste blant de udødelige etter sjefen selv, Buddha. Gudene er feilbarlige og filmskaperne henter inspirasjon fra Disneys skurkegalleri. Jadekeiseren minner ikke så lite om Hades i «Herkules», dynamikken mellom Dragekongen og hans to håndlangere henter mye fra Ursula og hennes småskurker i «Den lille havfruen».
Filmens kinesiske alibi er medprodusent Stephen Chow som i sin tid lagde Kung Fu-klassikeren «Kung Fu Hustle». En av filmens herligste figurer er en karatesparkene kvinne, tydelig inspirert av The Landlady i den klassikeren.
Det er med andre ord nok av fart og action i denne filmen. Men dette er samtidig noe av problemet.
Sen moral
Det er liten tid til oppbygning av rollefigurene. Vi må bare akseptere deres ville påfunn. Dermed får vi heller ikke tid til å forstå og identifisere oss med dem. Vi blir aldri kloke på Apekongen. Filmens avsluttende moral, om å lære ydmykhet, kommer nesten for sent.
Det er likevel noe festlig å more seg over for barna frem til da, men et eller annet sted må Buddha sitte og føle seg snytt.
