Hei Solvik lager livets kanskje beste bolognese

Nå skal jeg være ærlig. Det gjør litt vondt å skrive denne anmeldelsen. Og det handler ikke om at jeg skal felle en dom så hard at det smerter. Snarere tvert imot.

Jeg skal røpe en hemmelighet: Ytterst på Malmøya, med en campingplass som nærmeste nabo, ligger en av Oslos beste sommerrestauranter. Ikke si det til for mange.

Denne anmeldelsen kommer lovlig sent i sesongen, tenker du kanskje. Det har du rett i. Den skulle egentlig komme midt i juni. Men så kom brannen.

La oss spole to måneder tilbake. Det er tidlig sommer, solen skinner på Hei Solviks litt røffe uteservering. Oslofjorden glitrer, gradestokken har bikket 25 grader, og vi er lykkelig uvitende om hvor klissvåt resten av sommeren skal bli.

Det begynner ordentlig surrete. Vi venter en liten evighet. Det føles iallfall sånn, før en av servitørene ser vår vei. Han kommer omsider bort og ser litt spørrende ut.

– Hei, kan vi få litt vann? Og kanskje se på menyen, spør vi forsiktig og føler oss litt til bry.

– Ja, seff! svarer han jovialt.

Menyen består av alt en sommerrestaurant bør tilby: kjøtt, fisk, burger, fiskesuppe, blåskjell, skagentoast, cæsarsalat og pizza.

Stemningen er nedpå. Servitørene vimser rundt, skravler avslappet med gjestene og har tilsynelatende all tid i verden mens vi tørker svette og ser lengselsfullt mot nabobordets hvitvinsglass. Det skal gå 25 tørste og utålmodige minutter før vann står på bordet, og bestillingen tas imot.

– Det er fint at skuldrene er lave, men her er de hakket for lave, hvisker vennen min.

Vi stoler på servitørens anbefaling og går for dagens kjøtt (355 kr) og fisk (335 kr): spareribs og lange. Moules frittes (274 kr) må vi også ha.

Vi har ikke tørstet forgjeves. Rettene er rause, superdelikat presentert og smaker nydelig. Fisken har knasende sprøtt skinn, og fiskekjøttet flaker seg perfekt. Tilbehøret er vel så bra, med crispy saltbakte poteter, en rund dillsaus med ingefær og eple og syrlig coleslaw.

Til fisken sipper vi et glass hvit Torre Varano Falanghina fra Toscana, kjøpt inn av restaurantens egen importør på Malmøya og syklet ned til restauranten, får vi høre. Vinutvalget er lite, men består av flere spennende, selvimporterte viner fra Toscana. Vår vin er aromatisk og frisk, den er ypperlig til fisken og fint priset.

Blåskjellene er store og fine, kraften fyldig, friesene sprø og gode. Lite å utsette her. Kjøttet er like vellykket. Det er mørt, barbecuesmaken er balansert, og den bakte poteten er et kapittel for seg selv.

– Er det lov å gnage, eller? sier følget.

Vi avslutter søtt med pavlova (135 kr) – akkurat passe sprø utenpå, seig inni og med en ikke for søt krem. Vi er stappmette, meget nøgde og har nesten glemt alt surret i starten. Jeg forbereder meg mentalt på å dele Solvik-hemmeligheten med Vinks lesere.

Men før jeg rekker det, opplever Hei Solvik enhver restaurants verste mareritt 18. juni. Brann på kjøkkenet. Ingen blir skadet, men dørene stenges på ubestemt tid. Og tiden går. Ut juni, hele juli og halve august holder de stengt mens de venter på tillatelser fra kommunen. Maks uflaks for en sommerrestaurant som kun holder åpent til og med september.

Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Søndag 14. august gjenåpnet restauranten. Da måtte vi ta turen tilbake. Holder de koken? Er maten like bra? Og servicen like surrete?

Svaret er: Ja. Denne gangen spiser vi inne i glassverandaen med panoramautsikt over fjord og vær mens regnet bøtter ned. Det er nesten ingen andre her. Likevel er kjøkkenet tomt for det meste, på tross av at klokken bare er 19. Men fiskesuppe (295 kr) og pasta bolognese (212 kr) har de.

Suppen er fargerik og fyldig på smak, med rause mengder fisk, blåskjell, reker og grønnsaker. Litt udigg med en hel sitronbåt som flyter rundt i suppen, og litt sitronsteiner, men det passerer. Med på kjøpet følger ristet brød og aioli. En av Oslos bedre fiskesupper!

Og pastaen? Wow. Én av livets beste. Vennen min får gåsehud.

– Denne er bedre enn alt vi spiste i Roma, eller?

Pastaen er fersk, tykkskåret og perfekt al dente. Sausen er rund, kraftig på smak, har masse umami og et perfekt spicy sting. Pastafjellet er toppet med et raust dryss parmesan.

Nettsiden røper at kjøkkensjef Andre Schneider, med bakgrunn fra Le Canard og Ekebergrestauranten, har italienske aner. Nettopp.

Så surrer de det til igjen med desserten og innrømmer at de glemte hele bestillingen.

– Sorry, sorry, sorry, jeg glemte dere heeelt, denne er på huset, sier kjøkkensjef Schneider da han omsider kommer med stort stykke brownie med is og bær.

De surrer fælt. Det er kronglete å reise dit. Likevel blir vi sjarmert i senk av både maten og de joviale og litt for avslappede ansatte (når de først finner veien til bordet vårt).

Skynd deg før de vinterstenger! Og ikke la deg stoppe av regnet.