«The Marvels» er fornøyelig eskapisme

En kvinne flyr rundt i verdensrommet med katten sin. Så oppdager hun at superkreftene hennes blander seg med to andre kvinners. Hvorfor i all verden skjer dette? Og hva bryr det oss?

Begge er gode spørsmål.

Den første halvtimen av «The Marvels» sitter jeg og tenker at dette er usedvanlig skrale saker. Glimtvis tenker jeg også at det er noe av det dummeste jeg har sett på en stund.

For her er det mange innfall og effekter som ikke er annet enn late varianter av elementer vi har sett i de andre 32 Marvel-filmene (og i andre superheltfilmer fra konkurrenter av Marvel).

Vi får hopping i rom og dimensjoner, som begynner å bli så vanlig at det rett og slett krever smarthet å komme helskinnet fra det som filmskaper.

Fra første scene blir det klart at vi må holde ut mengder av dårlig skuespill og kostymer av gummi og plast, samt sminke og rekvisitter som blinker og glinser.

Alle lignende filmer har slikt, men når man tenker at nå ser jeg på et menneske som har tatt på seg drakt og sminke, forsvinner noe av magien. Deler av skuespillet er dessuten så svakt at det minner om skoleteater. Men på samme måte som i skoleteater blir jeg varm inni meg og får lyst til å si: Så flink du var!

Mens jeg håper at løgnen ikke oppdages, og at vedkommende får en annen interesse før det eventuelt blir tid for å søke teaterskolen. For det er jo ikke noe vondt i dette. Og dessuten har superheltsjangeren nå omsider kommet dit at det er kvinner på både manus, regi og de viktigste rollene. Det er en god ting.

Disney/Marvel kjører nå på med en serie om Kamala Kahn (Ms. Marvel) med Iman Vellani i hovedrollen.

Vellani er god som nerdete superhelt. Hennes karakter plukkes opp igjen her, og etter tiår med mannsdominert spesialeffektbonanza er det selvsagt på høy tid at kvinnene, og jentene, får superheltserier og filmer. Det føles urettferdig å være lei av superheltstyret akkurat når dette skjer.

For selv om det er mye som ikke akkurat er elegant i denne filmen, er det også fine ting. Familien Kahn er en av dem. Kamalas mor, far og storebror bringer humor inn i det ganske dustete alvoret. Brie Larson og Teyonah Parris (som Captain Marvel og Monica Rambeau) er en annen.

Ideen med katten, og etter hvert kattene, er en tredje. Dessuten er det morsomt at Kamala hele tiden elsker at hun får henge med sin store helt Captain Marvel.

Men så er det selve handlingen. Den er problematisk i den forstand at det ikke engang virker som om noen har forsøkt å tenke utenfor den relativt vesle boksen som disse filmene ganske ofte befinner seg i.

Det finnes to armbånd. Den som har begge, vil ha voldsom makt, men så er det slik at en slem person (Dar-Benn spilt av Zawe Ashton) har den ene, mens Kamala Kahn har den andre. Da må det nesten bli en kamp mellom dem.

Forklaringene på hvorfor ting skjer i superheltfilmer, kunne (burde) vært et kurs på verdens filmskoler. Bare for å få noe nytt til å skje. Denne gangen er det «midlertidig sammenflettede verdenslinjer» som skaper krøll. Og det er utrop av typen: «Kamala, you saved the world!» og «Tell the supreme leader that I am coming to end it!»

Så har vi et grønt maskefolk som heter Skrall og ser ut som om de hører hjemme i en film fra 1950-tallet. Listen over uoriginaliteter er dessverre nokså lang.

Og så har Samuel L. Jackson blitt med for å øke tiltrekningseffekten (og, er det lett å tenke seg, fordi han er blitt tilbudt såpass mange penger at det var vanskelig å takke nei. Jeg hadde forresten sikkert gjort det samme).

Alt i alt er dette ufascinerende stoff. Men det er ikke dårligere enn vi har vent oss til at en god del av disse filmene er. Og det er også fornøyelig eskapisme, som det akkurat nå kanskje er mer behov for enn på lenge.