Utsøkt og elegant mordmysterium

Mord på et luksushotell på Island. Jakt på en seriemorder i USA.

Begge historiene handler om drap, men under overflaten skjuler det seg mer.

I «A Murder at the End of the World» overrasker serieskaperne Zal Batmanglij og Brit Marling med en forbausende rett-frem-historie, men de greier likevel å tilføre sagaen mange lag.

Batmanglij og Marling sto bak «The OA» på Netflix, en serie som fortryllet samtidig som den frustrerte. Serien var en utfordrende og besnærende reise inn i det ukjente.

De to har det ikke travelt når de skal fortelle en historie. «The OA» er ikke for alle. Det samme kan du nok si om «A Murder at the End of the World».

Deler av historien er et lukket-rom mysterium i beste Agatha Christie-stil, mens den andre følger mer i fotsporene til «Silence of the Lambs».

Jeg trekker frem Jonathan Demmes mesterverk her fordi Emma Corrin som spiller Darby Hart, minner meg litt om en ung Jodie Foster.

Et annet element som gjør at tankene mine går i retning av «Silence of the Lambs», er hvordan filmfotograf Charlotte Bruus Christensen rammer inn hovedpersonen.

I Demmes film brukes kameraet til å skape en distanse mellom Fosters FBI-agent Clarice Starling og resten av FBI-gjengen. Hun isoleres. Kamera får frem hvor alene hun er som kvinne i et macho-miljø.

Bruus Christensen bruker noe av de samme knepene når hun skildrer Darby Hart omgitt av is og luksus og arrogante rikinger. Hun er alene. Hun er annerledes. Hun er en X-faktor som ikke aner hvorfor akkurat hun er invitert på luksusferie.

Bak invitasjonen står den mystiske rikingen Andy (Clive Owen). Er det i det hele tatt et hotell han har bygd? Hva vil han med denne samlingen av oppfinnere og kreative krefter? Redde verden?

Er hotellet, som en av gjestene kommenterer, kanskje en «apocalyptic time share for billionairs»?

Darby Hart er yngre enn de andre gjestene. Hun er heller ikke rik. Hart er hacker og amatørdetektiv. Selvsagt skjer det et drap, og mer enn det har jeg ingen planer om å avsløre.

Sekvensene fra Island står i sterk kontrast til den andre historien: Bill (Harris Dickinson) og Darbys jakt på en seriemorder. Andys tilfluktssted er varmt og kaldt på samme tid. Hotellet fremstilles som en en lun iglo etter at du nesten har frosset halvt i hjel blant snø, is og høye fjell. Kulissen er svært stemningsskapende og lekker. Det er også et perfekt scenario for en mordgåte, og et ekstra kudos går til produksjonsdesigner Alex DiGerlando.

Sekvensene i USA er filmet i Utah. Her er fargene varme i et landskap av ørken og steinformasjoner. Batmanglij og Marling ruller ikke bare opp en seriemordersak, de graver dypt i et mørkt kjærlighetsforhold mellom to kompliserte unge mennesker.

Når en historie hopper mellom to veldig forskjellige historier, er det en fare for at den ene er mer spennende enn den andre. Det skjer ikke her. Seriemorder-sagaen er like besnærende som dagens gåte.

Bill og Darbys forhold er bygd på drepte kvinners lidelser. Batmanglij og Marling graver seg ned i vår fascinasjon for seriemorderen og true crime, men de bruker aldri pekefingeren. I stedet avkler de morderen. Bill summerer det opp slik: «He is just a result of faulty programming.»

Heller ikke mordmysteriet på Island handler kun om å finne ut hvem morderen er. Veien dit er spennende, men det er historiens underliggende tema som er det mest engasjerende.

Andys hus er selvsagt supersmart. En av de første Darby treffer, er den kunstige intelligensen Ray. Andy foretrekker å kalle det alternativ intelligens. På morsomt og interessant vis sier serieskaperne oss noe om både fordeler og ulemper ved teknologien. Det gjør de til suggererende toner komponert av Danny Bensi og Saunder Jurriaans, som også sto bak den hypnotiske musikken i «The OA».

«A Murder at the End of the World» dro meg inn i sitt drømmende, forføreriske og mystiske univers.

Ved siden av å være nydelig filmet er den både godt fortalt og utrolig velspilt. Emma Corrin er både sart og sterk. Samspillet mellom henne og Harris Dickinson er til å ta og føle på. Intenst, farlig og sårbart.

Clive Owen kanaliserer sin indre Elon Musk, men det blir aldri karikert. Intens idealisme går hånd i hånd med skremmende galskap og et enormt kontrollbehov.

Brit Marling er også å se foran kameraet i rollen som Andys kone og eks-hacker. Hennes tilstedeværelse kaster stadig publikum mellom tvil og sikkerhet. Kan Darby stole på henne eller ikke?

Krimsjangeren inneholder mye forskjellig. Ikke alt engasjerer meg like mye. Jeg elsker krim, men la oss innrømme at ikke alt er like nyskapende.

«A Murder at the End of the World» traff meg både i hjertet og i krim-hjernen. Visuelt er serien en utsøkt nytelse. Hver eneste scene er gjennomført, og ikke ett bilde er overflødig.

Serien krever tålmodighet. Jeg måtte dessverre se serien i ett jafs, men det aner meg at den er aller best når du kan nyte hver episode med litt pause mellom. Zal Batmanglij og Brit Marling har skapt et besettende filmatisk univers som er både magnetisk, inntrykksfullt, elegant og spennende.