Ved første øyekast ligger mye til rette for at «Paradise» skal bli en folkefavoritt i strømmejungelen. Serien er skapt av Dan Fogelmann, høyt elsket for seks sesonger med «This Is Us».
Sterling K. Brown er staut og attraktiv som Secret Service-agent Xavier Collins. Regi, manus og bildearbeid er stødig. Allerede i første episode kommer en vending som får deg til å hoppe i TV-sofaen. Menneskehetens fremtid står på plakaten.
I stedet er «Paradise» som en dvask kalkun.
Serien ender opp like blottet for kaklende moro som fascinerende alvor. Hvorfor?
Før vi kommer dit, må jeg bare advare om at den store tvisten i første episode avsløres i neste avsnitt.
Slanger i paradis
President Cal Bradford blir drept. Xavier Collins etterforsker attentatet. Etter en episode med typisk politisk thriller kommer sjokket.
Verden som vi kjenner den, er utslettet av en tsunami. Eliten og noen utvalgte – som Secret Service-agenter – bor i et underjordisk «Paradise». Xavier har fått med seg barna, men ikke kona. Verdenen vi plutselig ser, er mer «Truman Show» enn «Murder at 1600». Tvisten treffer hardt. Den bekrefter den gnagende følelsen av at noe er hakkende galt rundt Xavier og familien.
Med attentatet og påfølgende oppvask blir én annen ting tydelig: Det finnes også slanger i paradis. Og hvordan står det egentlig til oppe på overflaten?
Sex, svik og Phil Collins
I likhet med Dan Fogelmanns tidligere serier dyrkes det nære, menneskelige dramaet. Xaviers familieliv får mye plass. Den joviale presidentens nære forhold til en kvinnelig agent mistenkeliggjøres. De viktigste karakterene får dype tilbakeblikk, ikke ulikt slik «Lost» lyktes så godt med. Hvorfor ble de med til paradis? Hvem måtte de etterlate?
De nære relasjonene jobbes frem med en patos vi husker fra «This Is Us». Det mangler likevel forankring i troverdighet. Samtlige er flate karakterer som om de spiller dårlig betalte statister i globen i «Truman Show».
Hvorfor ble president Cal Bradford drept? James Marsden spiller USAs sjef i «Paradise». Foto: Brian Roedel / Disney
Sex, gråting og svik blir ufrivillig komisk, men ikke nok til at det oppnår et eget nivå av underholdning. Den selvhøytidelige stemningen forsterkes av seriens tydeligste valg: coverlåter. Phil Collins, Starship og Bob Dylan blir balladifisert i så svulstige versjoner at man formelig kan se de innleide strykerne himle med øynene.
Drøvtyggende skygge av «Silo»
Villest blir resultatet når «I think We're Alone Now» – mest kjent som 80-tallshit med Tiffany – behandles som et Hans Zimmer-stykke. Låten skal fungere som sex-anthem og thriller-støtte i samme åndedrag.
Da nærmer «Paradise» seg et humornivå som kunne gjort den til kultserie. Den lander overhodet ikke der. I stedet blir den en trøstesløs, drøvtyggende skygge av de andre postapokalyptiske seriene som herjer på TV.
Se heller «Silo» eller «The Last of Us». Der klarer serieskaperne å forene fengende thrillerplot med sterke følelser, sorg og savn. «Paradise» er mest interessert i å trykke på de største følelsesknappene uten å ha gjort oss interessert i karakterene før det smeller.
