God serie om hverdagsrasisme i politiet

Hun er tøff og modig, og etter å ha forhindret det som kunne blitt et blodbad i åpningssekvensen, blir D.I. Rachita Ray forfremmet til mordavsnittet.

Allerede første dag i den nye jobben skjønner hun at hun er kvotert inn under mangfoldsfanen.

Å være alibi for mangfold passer Ray dårlig. Når hun får spørsmål om hvor mange språk hun snakker, svarer hun bryskt at hun tok spansk på skolen. Ray føler seg britisk, men passer likevel ikke helt inn.

Første dagen i ny jobb blir hun satt til å løse et brutalt knivdrap. Politisjefen, spilt av en iskald Gemma Whelan, har allerede avfeid saken som et «culturally specific homicide». Dreier det seg om et æresdrap begått i en konflikt mellom en hindu-familie og en muslimsk familie? Eller skjuler drapet en helt annen historie?

Ray lar seg ikke styre av fordommer. Hun graver seg dypt ned i Birminghams mørke underverden og avdekker organisert kriminalitet og korrupsjon.

Resultatet er en spennende krimserie med aktuelle temaer på menyen. Det kunne blitt for politisk korrekt, men serieskaper Maya Sondhi balanserer det godt. Ray er en kvinne med et tilsynelatende lykkelig privatliv. Hun er ambisiøs, men møter mye motstand, også blant sine nye kolleger.

Sondhi har sammenlignet Ray med Helen Mirren i «Prime Suspect». Det er ingen dum tanke. Der Jane Tennison kjempet mot kvinnediskriminering, må Ray kjempe mot fordommer basert på hudfarge, kjønn og kultur. Sondhi har basert Rays erfaringer på egne opplevelser. Selv om temaet i serien er tungt, gjør hun det med en god blanding av humor og alvor.

Det gjør «D.I. Ray» til en av årets mer gjennomarbeidede krimhistorier. Fire episoder er også perfekt lengde. Fortellingen er tett, spennende og uten dødpunkter.

Serieskaper Maya Sondhi var en av skuespillerne i den kritikerroste «Line of Duty». Med seg denne gangen har hun produsent Jed Mercurio, som sto bak den nevnte serien. Samarbeidet bak kamera gjør at «D.I. Ray» sitter som et skudd.

Det som i mine øyne avgjør om en politiserie faller i smak eller ikke, er at hovedpersonen må fenge og interessere meg. Vedkommende må være nyansert og godt skildret. Videre må balansen mellom politiarbeidet og privatlivet være god.

For mange intriger, enten privat eller på jobb, kan overdøve mordgåten, men hvordan en etterforskning fungerer, kan være fengslende om det er godt fortalt. Klassikeren «Vera» er et eksempel hvor alt klaffer. Det gjør det også i «D.I. Ray».

Nøkkelen til sukess ligger i et godt skrevet manus og en solid gåte med mange vrier underveis. Dialogen er god, og intrigen vi får nøstet opp, er intrikat. I tillegg fremstår personene og miljøet som troverdig.

Ros må gå til Parminder Nagra i rollen som Ray. Nagra spiller henne med en god dose menneskelighet. Hun får frem nyanser, styrker og svakheter. I tillegg har hun utmerket komisk timing. Humor er egentlig et undervurdert talent i krimsjangeren. Serien balanser med glans mellom det humane, humoristiske og det brutale.

Når alvorlige temaer som hverdagsrasisme skal håndteres, kan det lett bli bombastisk og pompøst. Maya Sondhi går ikke i fellen. Alle situasjonene hvor Ray opplever diskriminering, er flettet elegant inn som en del av hennes historie og utvikling.

«D.I. Ray» er samfunnsaktuell og hardkokt storbykrim med godt driv. Rachita Ray er et fengende bekjentskap jeg gjerne ser mer av fremover.