Norske Kristoffer Borgli har vekket en viss oppsikt i Cannes med sin spesielle variant av «body horror»-sjangeren i «Syk pike». Men det er ingen tvil om hvem som er kongen av denne groteske sjangeren på festivalen.
I en alder av snart 80 er David Cronenberg tilbake med en ny kompromissløs utforsking av menneskekroppens forhold til teknologi.
Det er 26 år siden jeg lot meg ryste av Cronenbergs «Crash» nettopp her i Cannes. Den filmen skulle sette dype spor. Ikke minst i Norge, der kinosjefen i Oslo nektet å sette filmen opp på kino.
Kanskje for å markere jubileet for denne rystelsen, kunne Cronenberg i år love at publikum nok en gang ville storme mot utgangen under premieren på hans nye film. Men det skjedde ikke. For mange dører er slått inn siden vi lot oss sjokkere av Crash i 1996.
Fjorårets Gullpalmevinner, «Titane», gjentok Cronenbergs kobling av sex og maskin, uten at det skapte oppstandelse. Dessuten har det også skjedd noe med filmskaperen selv. Han virker mildere og mer filosofisk. Og sannelig har det ikke sneket seg inn litt humor, på grensen til selvironi, i hans gåtefulle filmatiske univers.
Kristen Stewarts rollefigur forsøker seg her med et sjekketriks som viser seg å ikke fungere. Foto: Cannes film festival
Annerledes dystopi
Som i flere av hans tidligere filmer, presenteres vi for en dystopi der menneskene synes besatt av teknologiske nybrott. Regissøren viser hvordan de kan smelte sammen med kroppen og psykens funksjoner.
Men Cronenbergs sci-fi-univers likner ikke noen andres. Her er ingen imponerende framtidsteknologi eller råflott futuristisk arkitektur. Vi får isteden en underlig miks av det eventyrlige og det falmede, mot noe som likner en post-apokalyptisk bakgrunn.
Hovedpersonene Saul Tenser (Viggo Mortensen) og Caprice (Léa Seydoux) er performancekunstnere som har innlemmet kirurgi i sine numre. Caprice, som opprinnelig er kirurg, utfører transplantasjoner på Saul for et publikum. Han lider nemlig av en eksotisk medisinsk tilstand som gjør at stadig nye indre organer vokser i ham.
Ja, så langt har dette samfunnets eksperimentering med kropp og teknologi kommet, at man for lengst har mistet kontrollen. I et forsøk på å holde en viss kontroll benytter myndighetene Saul som informant fra denne nye frontlinjen. De fatter ekstra interesse for en mann som henvender seg til Saul og Caprice med den døde kroppen av sin sønn. Kunne paret tenke seg å bruke sønnens kropp i et av sine numre?
Skuespillerne gjør sitt for at filmen ikke drukner i dystopiens gravalvor. I bildet: Léa Seydoux og Viggo Mortensen. Foto: Cannes film festival
«Ny og gammel sex»
For Caprice innebærer dette en overskridelse av egne etiske regler. Jo da, det eksisterer fortsatt noen hellige prinsipper i dette samfunnet. Regissøren forsøker i hvert fall å opprettholde dem.
Allerede i åpningsscenen får vi etablert den nye råskapen og hva filmens tittel peker fram mot: En mor ser seg nødt til å drepe sin egen sønn fordi han holder på å forvandle seg til noe inhumant. Men til dystopi å være er dette en ganske poetisk og lavmælt film.
Selv inngrepene har noe forsonlig og nesten ømt ved seg. Dialogen er ofte gåtefull. Den er full av Cronenbergs spesielle variant av både orwelliansk «newspeak» og Ballards dystopiske oppfinsomhet. Sistnevnte bidro til manuset på «Crash». I beskrivelsen av teknologien Saul og Caprice bruker under sine inngrep blir det riktig så morsomt. Vi ser instrumenter som The Orchid Bed og Breakfaster Chair.
Ikke rart at Saul og Caprice har fått mange fans. En av dem er en byråkrat i det nasjonale organ-registeret som spilles av Kristen Stewart, i en uvant tilbaketrukken rolle. Da hun klønete forsøker å forføre Saul erklærer hun at kirurgi «is the new sex». Hun innser ikke at for Saul er ikke dette bare ord. Både han og Caprice oppnår seksuell tenning av inngrepene. Hans avvisning av sjekketrikset er en replikk som vil bli stående som klassisk cronenbergspeak: «I’m not so good at the old sex.»
