Futten ut av Champagneria

– Gøy at Champagneria har holdt på helt siden 2005, sier spisefølget som leser på skiltet utenfor spisestedet i Frognerveien 2. Rundt oss er det nemlig mye nytt som har dukket opp de siste par årene som Villa Paradiso BA3, Listen to Baljit og Kverneriet.

Champagneria ligger trafikkert til ved Solli Plass og er hyggeligst når det er kaldt ute. Da er nemlig dørene lukket. Det er ikke så sjarmerende å høre hviningen fra trikken hvert femte minutt. Lokalet er nedslitt og hadde også profittert på vintermørke med mye folk på de vonde stolene rundt de medtatte bordene.

Menyen virker lik den vi har spist de siste gangene vi har vært på besøk. Her er kjente retter som patatas bravas, dadler med bacon, brød og aioli, to typer skinke, manchego, pimientos padron, oliven, scampi og kylling. Pata negra grand reserva ser forlokkende ut på menyen, men de har den ikke inne. Vi velger ti ulike varianter tapas og venter spent på om kjøkkenet fortsatt holder mål.

– Her har dere vinen, sier servitøren. Vi har valgt en deilige fransk burgunder, Bouchard Chassagne-Montrachet 2016, som Champagneriet har satt til 2,5 av polpris. Den deilige Chardonnayen burde vært dekantert, men verst er det at vinen er lunken. Den sløve servitøren vil gjerne helle masse i glasset, selv etter at vi har sagt at vinen må kjøles, og setter den oppi en bøtte med noen få isbiter. Det hjelper ikke stort. Vi slenger en mugge vann oppi bøtten og ber om mer isbiter fra servitøren, som er mest opptatt av å prate med andre kolleger.

Etter 20 minutter kommer maten på bordet – selvsagt alle tapasvarianter på en gang. Det er stas å spise mye forskjellig samtidig, men det går ofte ut over varmen i enkelte av rettene. Det hadde vært en fordel å starte med skinker, ost, brød og aioli før man kom med en og en av varmrettene.

– Dyktig gjort å servere tørt olivenbrød når det ikke er en eneste annen gjest i lokalet, sier spisefølget. Enten har kurven med brød stått lenge på benken, eller mest sannsynlig ikke vært dekket til på den ene siden som er helt tørr. Det hjelper med aioli, men denne kunne ha smakt mye mer.

Serranoskinken virker nyskåret, men er veldig salt. Det mangler dessverre flere av de andre rettene. En av de beste serveringene er pannestekt kamskjell. Muslingene er fint varmebehandlet og ligger i en mild smørsaus med en klunk pastis – det franske brennevinet. Eneste ankepunkt er prisen på 118 kroner for tre små kamskjell.

Den hjemmelagde kroketten er sprø utenpå og myk og saftig inni. Her er det fyll laget på serrano og pata negra-skinke, og retten er salt, smakfull og glovarm. 35 kroner er en fin pris. Det samme kan ikke sies om pimientos padron. For 82 kroner får vi et lite fat med noen få, slappe, overgrillede paprikaer. Det er en skikkelig nedtur. Vinen begynner heldigvis å bli kjølig nok til å drikkes, men skjenking må man selvsagt gjøre selv. Servitøren skravler med noen jenter og er overhodet ikke interessert i gjestene sine. Her kunne han briljert og gitt super service.

– De er ikke seige eller vasne, men det smaker jo ingenting av scampiene, klager spisefølget. De seks små scampiene er blandet med både chili, hvitløk og olivenolje, men det smaker ingenting av tilbehøret. Man trenger litt tid på å få smaken til å sette seg i scampiene, for nå er det kjedelig og pregløst. Det samme gjelder pluma iberica – det fint marmorerte stykket fra grisens skulder. De grillede bitene er saftige og møre, men mangler krydder. Her burde man hatt en god dipp til.

Savoia restaurant forsvant da Villa Paradiso etablerte seg, og vi ser mange, både unge og gamle, som går inn dørene til nyåpnede Bygdøy allé 3, gamle Bagatelle. Da er man nødt til å levere et bra produkt og være til stede for gjestene.

Vi prøver ut kyllingretten, som dessverre er for tørr, og den tamme tzatzikien er et kjedelig valg til kyllingretten. Heldigvis har vi bestilt chorizo, som er spicy, fet og god. Endelig noe det er litt trøkk i. Den skal være karamellisert med løk, honning og en spansk sprudlevin, men det kjenner vi lite til. Svinepølsen er salt og sterk, med sin karakteristiske rødfarge fra paprikaen.

En fint grillet chèvre ligger oppå en dam av honning, men det hadde vært stas om man hadde blandet inn noen grønnsaker i enkelte av rettene og jobbet mer med presentasjonene. Nå er det kun kamskjellene som ser forseggjorte ut.

Vi er nødt til å skvise oss forbi en annen ansatt for å komme ned på toalettet i kjelleren. Han sitter nemlig ved baren og viser ingen tegn til å ville flytte seg. Til slutt må vi dytte stolens hans nærmere baren, for å komme oss forbi.

– Jeg synes Champagneria er blitt en slitt, brun bule med middels mat og elendig service. Avdelingen i Mathallen er mye bedre, og man må virkelig løfte seg opp flere hakk – ellers velger snart alle en bedre konkurrent i nabolaget. Skjerpings!