«Huset» er dansk dynamitt

Norske politikere ser for tiden til Danmark for å lære hvordan de kan bekjempe gjengkriminalitet. Skal vi tro den fengende serien «Huset», er ikke danske fengsler et sted fanger blir rehabilitert.

Innenfor murene syder kriminaliteten. «Sterke fanger» styrer. Vokterne står hele tiden i fare for å bli sugd inn i narkokongenes nådeløse maktspill.

«Huset» er basert på Kim Fupz Aakesons roman «Fangeleg» fra 2021. Den hyperproduktive dansken har også skrevet manuset til TV-serien. Tidligere har han stått bak alt fra rampete barnebøker til manuset på norske TV-serier og filmer, blant annet Hans Petter Molands «En ganske snill mann» og «Kraftidioten».

I motsetning til de to nevnte filmene har «Huset» en mye mer realistisk grunntone. Den absurde, slapstick-lignende komikken derfra er helt fraværende. Her er ingenting å le av, men mye å bli forferdet over. Dramatikken er tilskrudd og intens.

Soningsforholdene er så beintøffe at de minner mest om skildringer vi har sett i utallige amerikanske filmer og serier.

To rivaliserende gjenger har splittet narkomarkedet i fengselet mellom seg. Det mest særpregede skandinaviske er at problemene starter med en god gammeldags lokaliseringsdebatt.

Et nytt fengsel er nettopp bygd, og da må et annet legges ned. To konsulenter har fått i oppdrag av myndighetene å evaluere om akkurat dette fengselet bør skrotes. Det har elendig rykte. Grep må tas raskt.

Det medrivende dramaet fortelles gjennom fire fangevoktere. Tilsynelatende har de ulikt etisk kompass.

Selvfølgelig har alle trøbbel i privatlivet. Det påvirker deres dømmekraft på jobb. Og selvfølgelig viser det seg at ikke alle greier å holde seg på rett side av loven, men hvem og hvordan er ikke åpenbart fra start. Dramaet skrur seg sakte, men sikkert til.

Som fengselsdrama føles «Huset» friskt fordi det har flere sterke kvinnelige hovedpersoner. I spissen står Sofie Gråbøl. Hun leverer en formidabel rolletolkning som fengselsbetjenten Miriam.

Selv om tidslinjen ikke alltid er lett å tro på, kjøper jeg hver eneste scene med Miriam, takket være Gråbøls finstemte spill. Kun ved hjelp av mimikken makter hun å fortelle oss når det koker på innsiden hos denne rolige kvinnen.

David Dencik har fått den utfordrende jobben med å portrettere Miriams motpol. Henrik er en rasistisk vokter med sadistiske tendenser. Han ignorerer fangenes lovbrudd for at de skal holde seg noenlunde rolig.

Privat har han havnet i en oppussingsfelle. Nok et tema som treffer oss skandinaver. Det nyinnkjøpte huset er fullt av sopp. Henrik, kona og sønnen må bo i en stusslig campingvogn mens forsikringssaken pågår.

Youssef Wayne Hvidtfeldt er glimrende som den mystiske nykommeren blant fangevokterne. Sammi kommer rett fra skolebenken. Han er tilsynelatende en naiv regelrytter, som ikke er rustet for å møte fengselets knallharde realiteter. Tidlig fornemmer man at han kanskje skjuler noe.

Jeg sliter med å tro på at danske myndigheter bare bruker tre måneder på å bestemme hvilket fengsel de skal legge ned. Det er også påfallende at alle de fire fangevokterne får problemer samtidig. Men hvis man aksepterer disse grepene, er det lett å leve seg inn i dramaet fordi det er så actionfylt og velspilt.

«Huset» er også stilig filmet. Selv om det meste av handlingen foregår innenfor murene, føles institusjonen som et myldrende samfunn i miniatyr. Fengselssjef Gert (Charlotte Fich) er ofte filmet i kraftig regnvær, liksom for å understreke at syndfloden er i ferd med å innhente henne.

Fangene er også godt portrettert. Ulik personlighet og status i fengselet kommer tydelig frem. Både fangene og vokternes vilje til voldsbruk, som rammer begge gruppene, gjør at serien ofte eksploderer i actionfylte scener.

Noen av de torturlignende voldsskildringene er drøy kost. De varer heldigvis ikke lenge, men vissheten om at de når som helst kan inntreffe, driver pulsen opp hos seeren.

Selv om vi befinner oss i et tydelig fiksjonalisert fortelling, gir den såpass mye gjenklang til virkeligheten at den er tankevekkende.

I 2016 var det hele 60 overfall og trusler mot fengselsbetjenter utenfor murene i Danmark. En ble snittet med kniv. En fikk kokende vann over seg. En tredje ble skutt tre ganger i foten på vei hjem fra jobben. Volden i fengslene økte også, skrev Fri Fagbevegelse.

I 2020 viste en dansk forskningsrapport at fengselsansatte er den yrkesgruppen som er mest utsatt for posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det alarmerende høye tallet førte til at kriminalomsorgen fikk økt sitt budsjett kraftig.

Når fangevokteren i denne serien skal forklare myndighetene hvorfor de ikke makter å drive et mønsterfengsel, er (bort)forklaringen alltid: ressursmangel og for få ansatte.

«Huset» påpeker virkelighetens tristesse, men lar det først og fremst være et virkningsfullt bakteppe. Seriens ypperste kvalitet er at den leverer sitrende spenning og skuespill i verdensklasse.