En myteskapers formative år

Å lage film er det største leketogsettet du noensinne vil få, skal Orson Welles ha sagt i 1940 da han regisserte «Citizen Kane». I denne selvbiografiske filmen tar verdens kanskje mest kjente filmskaper, Steven Spielberg, utsagnet på største alvor.

Vi ser seksåringen Sam, en ung utgave av regissøren selv, være med foreldrene på sin første kinotur i 1952. De skal se «The Greatest Show on Earth» av Cecil B. DeMille. Han er skrekkslagen og må overtales til å gå inn i kinoen. Da han forlater kinoen, er han ikke lenger den samme. Heretter er det filmen han lever for.

Han overtaler foreldrene til å kjøpe ham et togsett og et filmkamera. Sam gjenskaper filmens kjente togkræsj, gang på gang. Det er som om den engstelige gutten tar kontroll over frykten scenen i filmen utløste.

Så mye av essensen i Spielbergs film er bygd inn i denne første sekvensen. Filmens terapeutiske og bedragerske kvaliteter. Morens svermeriske kunstneriske natur og farens sindige, tekniske kyndighet.

Sam skal hente de nødvendigste egenskapene fra dem begge for å realisere sin drøm om å bli filmskaper. Men han må også bære med seg splittelsen mellom dem. Og det er gjennom sitt eget kamera at han oppdager deres største hemmelighet.

Vi følger Sams formative år frem til han fyller 18. Vi får ikke være med på veien videre til suksess i Hollywood. De som kjenner Spielbergs karriere, vil gjenkjenne noe av handlingen gjennom anekdoter han har fortalt før. Dette er presentert av ham selv, både som fiksjon og basert på eget liv.

Familien Fabelman (merk deg navnet) er en sekulær jødisk familie som har omfavnet den amerikanske drømmen. Faren Burt (Paul Dano) holder på med banebrytende arbeid innen utviklingen av datateknologi for IBM. Moren Mitzi (Michelle Williams) har gitt opp en lovende karriere som konsertpianist og vansmekter som hjemmeværende. Det er en kjærlig familie som lever med en tidsinnstilt bombe.

Sam har knapt nok tid til å merke seg foreldrenes problemer. Han lever for å lage film. Han mobiliserer familie, nabolag og venner både foran og bak kamera. Det er først da han får i oppdrag av faren å lage en film av opptakene fra familiens ferietur, at han får tid til å studere samspillet mellom foreldrene. Det blir like traumatisk som den skjellsettende kinoturen da han var fem.

Det er ikke vanskelig å spore filmskaperen Spielberg i Sams skikkelse. Han blir tidlig forført av den reaksjonen han lokker frem i publikum. Det blir avhengighetsskapende å innfri og leke med publikums forventninger.

Spielberg er ofte blitt kritisert for å gi publikum det de vil ha, for å velge en happy ending. (Også denne filmen ender lykkelig – men ikke helt). Her fremstår han ikke som bare selvrettferdig når han skildrer sitt eget «knefall» for publikum. Det er mer som et hellig kall. Å kommunisere store følelser overfor et publikum er hans begavelse og en sentral del av filmens egenart.

Selvkritikken går mer på det personlige plan. Han er tidlig klar for å hive bestemoren sin under toget, bare det gir ham den optimale scenen. Det er onkel Boris, spilt av den fantastiske Judd Hirsch, som først påpeker det. Han har spilt i stumfilmer og gjenkjenner en hensynsløs showman i nevøen. Du kan ikke hjelpe for det, sier han. Men det kan komme til å rive deg i stykker.

På overflaten fremstår filmen som en hommage til filmkunsten. Men fremfor alt er den en hommage til Spielbergs egen mor.

Mens Sam holder på å finne seg selv, holder moren på å miste seg selv. Foreldrene tilhører den såkalte «greatest generation». De som etter krigen opplevde økonomisk fremgang, og hadde tro på den amerikanske drømmen. For Mitzi er ikke drømmen lenger innen rekkevidde.

Spielbergs empati med henne er så sterk at han nesten klandrer seg selv for sin selvopptatte ungdomstid. Michelle Williams fortolker morens rivninger mellom egne drømmer og familielivets krav med en nyansert og troverdig innlevelse. Hun er Sams nærmeste allierte og den som skremmer ham mest, kanskje også fordi han gjenkjenner noe i henne.

Det som overraskende ikke vises i filmen, er de dramatiske endringene som finner sted i det amerikanske samfunnet. Filmen slutter i 1965, men her ser vi hverken spor av motkultur eller generasjonsopprør. Det er som om morens basketak med sin selvrealisering oppstår innenfor husets vegger alene, eller at hun er for tidlig ute med sitt opprør. Selv opplever Sam antisemittisme, men er totalt blind for ideologi eller politikk.

Det er typisk Spielberg. Han er en nærsynt filmkunstner, på godt og vondt. Om han her ikke er til å stole på som kronikør av sin samtid, er han langt mer innsiktsfull når han forsøker å beskrive hva det vil si å være filmskaper.

I en av filmens mest fornøyelige scener får vi være med da han får treffe et av sine idoler, den legendariske regissøren John Ford. Vi har da allerede sett hvordan Sam under ungdomstiden har latt seg inspirere av Fords klassiker «The Man Who Shot Liberty Valance». Ford, som spilles av David Lynch, har ett enkelt budskap til den unge filmskaperen jeg ikke skal røpe her.

Men det tvisynte hovedbudskapet fra den nevnte filmen har Sam for lengst adoptert: «When the legend becomes fact, print the legend.» Denne kjente replikken fra Fords film gjentas ikke i filmen, men den ligger der som en advarsel hver gang Spielberg berører filmkunstens bedragerske kraft.

Filmskaping er et slags overgrep overfor virkeligheten som merker alle som kommer i berøring med den. Spielberg ber oss være skeptiske. Samtidig kan han ikke dy seg for å mytologisere sin egen oppvekst.