Jo, Sigrid beviser at Øya har gode headlinere

Øya er i ferd med å nærme seg slutten, men herregud, vi har én headliner igjen.

Og alle som mener vi ikke har store artister på Øya i år, sett dere ned og hør på Sigrid. Seriøst, avisredaksjoner som ikke anerkjenner norske artister, burde kanskje vurdere å legge ned.

Konserten begynner med «It Gets Dark», og det treffer ekstremt bra med en gang. Jeg står med en gjeng som er usikre på om kvelden blir bra, men alle er med øyeblikkelig når Sigrid gønner på gjennom låter og følelser.

Hun har en tydelig tilstedeværelse på scenen og potensielt Norges beste vokal når bandet hennes leker Nirvana. «How To Let it Go» er popmagi, «Sucker Punch» er sinnssykt kul.

Sigrid er rett og slett veldig bra. Alle som later som at dette ikke er årets Øya-konsert, kan ta seg en kjeks.

Sigrid har med seg fullt band, men tar hovedsakelig scenen selv med en entusiasme og tilstedeværelse få artister matcher, og hun klarer virkelig å overbevise oss om hvor mye hun elsker å skrive catchy poplåter.

Etter en time, påpeker hun at det er vanskelig å synge. Hun er hes, men kjører likevel på med «Dynamite». Der underbygger hun hvor god hun er. Opptredenen er rett og slett imponerende.

Hun har en unik selvsikkerhet på scenen.

«The Hype» er Sigrids nye låt, et kutt som ormer seg rundt i hodet som en konspirasjonsteori. Veldig bra, men vet du hva som er bedre?

«Don't Kill My Vibe» levert med en knallsterk energi som får hele publikum til å synge med. Det er så mye energi her at overskuddet nesten blir i overkant. Er det lov å være en så bra artist?

Med «Mirror» viser Sigrid igjen at hun er noen hakk bedre enn andre. Jeg blir ærlig talt tom for ord. Dette er popmusikk på et annet nivå, og «Strangers» avslutter det hele med et sinne som vi som regel ikke ser på en slik scene.

Jeg er solgt, folkens. Jeg trodde kanskje jeg skulle være kul og anmelde slemt. Men jeg hører «Strangers» og gir det toppkarakter.