«Gutten og hegren» er magisk og uforutsigbar

En mystisk kappekledd mann skimtes i bakgrunnen i en scene tidlig i Hayao Miyazakis nye film.

Er det animasjonskunstneren selv?

Planen var at «Vinden stiger (2013) skulle bli Miyazakis siste spillefilm. Men han kjedet seg kanskje i pensjonisttilværelsen?

Nå er han 82 år gammel, og han har laget en film som overgår «Vinden stiger».

I Japan regnes Hayao Miyazaki som en nasjonal skatt. I USA hadde de Walt Disney. Japan har Miyazaki, og Studio Ghibli er en institusjon.

Hans filmer har gledet barn og voksne siden det store gjennombruddet med «Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal» i 1984.

I Miyazakis filmer er fortsatt det meste animert for hånd. Regissøren sa en gang at å tegne for hånd på papir, er kjernen i animasjon. Filmene hans er kunstverk. Hver scene er nøye komponert. Detaljrikdommen er imponerende. Hovedkarakterene er godt skildret og animert, men legg merke til at også alle bifigurene er like detaljerte.

I bunnen ligger alltid en god historie. Ofte er det eventyr som handler om menneskets forhold til naturen.

Miyazaki er smart nok til ikke å bruke den strenge pekefingeren. I stedet lager han fabulerende eventyr dypt festet i en humanisme hvor klima og natur er underliggende temaer.

Hva skjer for eksempel med undulatene når de vokser seg store, og er klare for hevn etter år i bur? Det får tenåringen Mahito Maki etter hvert erfare i «Gutten og hegren.

Men det hele starter med en krig og et dødsfall. Den unge gutten våkner av at bombene faller over sykehuset hvor moren jobber. Mahito løper gjennom gatene for å nå frem til moren, mens det ser ut som om flammene spiser ham opp.

Sekvensen er brutal og dramatisk, men utrolig fascinerende animert. Flammene tar stadig mer av bildet, helt til de og gutten flyter sammen.

Detaljene i det utsøkte animasjonsarbeidet er tydelig gjennom hele filmen. Fra den fargerike hagen, hvor du omtrent kan ta og føle på plantene, til detaljene i de militante undulatene. Scenen hvor det han tror er moren smelter idet han rører ved henne, er vakker og rørende og viser at alt svinner hen med tiden.

Etter morens død forelsker faren seg på nytt – i Natsuko, morens søster. De flytter ut på landet, og Natsuko er gravid.

Tenåringen takler dette dårlig. Den irriterende hegren som stadig vekk plager ham, vil han bare ta livet av. Men hva er det egentlig med den fuglen? Ligner den ikke litt på en liten mann?

En dag forsvinner Natsuko. Sporene fører Mahito inn i skogen til et mystisk tårn. Som en Alice i eventyrland faller han ned i en slags opp ned-verden.

Miyazaki har alltid hatt en liten forkjærlighet for vestlig estetikk. I «Gutten og hegren» er sekvensene i den virkelige verden solid ankerfestet i japansk arkitektur. Fantasisegmentet er inspirert av Europas mange klassiske eventyrslott. Det gir en fin kontrast mellom fantasi og virkelighet.

Filmen handler om å vokse opp og håndtere alt det smertefulle livet ofte bringer. Dette er kjente temaer i Miyazaks filmer.

Mahito må bestemme seg for hva slags menneske han vil være. Når han endelig står ansikt til ansikt med den kappekledde figuren, blir spørsmålet hvordan han vil leve, som for øvrig er filmens originale japanske tittel.

«Gutten og hegren» har en løsere og mer fabulerende tone enn hans mer strengt fortellerdrevne filmer. Det gjør at filmen kanskje mister noe av det følelsesmessige nedslagsfeltet kjent fra for eksempel «Chihiro og heksene», men den er like imponerende, tankevekkende, magisk og uforutsigbar.

Selv om tematikken er alvorlig, er humoren aldri langt unna. Filmen tyter nesten over av kreative og morsomme figurer. Men jeg aner likevel et større snev av melankoli denne gangen. Jeg opplever filmen som personlig og ettertenksom. Den kappekledde som styrer det magiske universet, er kanskje Miyazaki som spør oss hva slags verden vi vil leve i.