«Oppenheimer» er på grensen til hva noen vil orke

J. Robert Oppenheimer var omtrent like komplisert sammensatt som ingrediensene i en atombombe.

Det er i hvert fall inntrykket man får av Christopher Nolans fortettede drama.

Nolan velger aldri å gå hele distansen og gi oss et utfyllende biografisk portrett. Til det er Oppenheimers livsprosjekt, utviklingen av atombomben, for oppslukende og altoverskyggende.

Dette er den definitive filmen om «atombombens far» og hans problematiske forhold til farskapet. Vi opplever hvordan en mann med enorm intellektuell kapasitet og et velutviklet moralsk kompass gikk seg vill i krigståken.

Han håpet i det lengste at atombomben ville gjøre slutt på alle storkriger ved sin avskrekkende effekt. Han trodde at hans velmente advarsler mot videre opprustning ville få gehør under den kalde krigen.

USAs militære ledelse samlet i 1942 de beste tilgjengelige atomfysikerne i New Mexico under Oppenheimers ledelse. Oppdraget var helt enkelt å skaffe USA atomvåpen før nazistene.

Hvorfor Oppenheimer ble valgt til leder, tilhører en av krigstidens mer forunderlige «lykketreff». Han kunne ikke drive en hamburgersjappe, er konklusjonen general Leslie Groves Jr. (Matt Damon) får av de som kjenner atomfysikeren. Likevel lar han Oppenheimer lede The Manhattan Project.

I filmen antydes det at det var en effektiv måte å få kontroll på Oppenheimer. Det var så mange som var skeptiske, ikke minst på grunn av hans forbindelser til profilerte kommunister, at generalen ventet i det lengste med å gi Oppenheimer sikkerhetsklarering. Dermed ble han sittende fast i laben i New Mexico, isolert fra påvirkning utenfra.

Nolan er inspirert av biografien «American Prometheus» av Kai Bird og Martin J. Sherwin. Men der forfatterne gikk i dybden av Oppenheimers fascinerende komplekse personlighet, overlater Nolan uforholdsmessig mye til Cillian Murphys uttrykksfulle øyne.

De er uhyre effektive speil for handlingen. Nesten uansett hva han er vitne til, er det noe i de øynene som responderer, som gir oss et hint om avgrunnene. Når Murphys øyne blir for uutgrunnelige, er det opp til Trond Fausa å gi oss et ansikt som sitrer av nervøsitet og skrekk. Og ingen kan vel det like godt som den norske skuespilleren.

Fausa inngår i koret av vitenskapsfolk som omgir Oppenheimer. De var alle genier med divanykker som trengte spesialbehandling. Oppenheimer ga dem det på overraskende innsiktsfulle måter.

Hør Forklart: Barbenheimer: Kan et meme redde kinoen?

Filmen gir ikke noen tilfredsstillende forklaring på hvordan Oppenheimer tilegnet seg disse enestående empatiske lederegenskapene. Da vi møter ham som ung, er han håpløst fortapt i egne mentale labyrinter, uten forståelse for hva som foregår i samfunnet.

I møte med kommunisten Jean Tatlock (Florence Pugh) blir han konfrontert med konfliktene i amerikansk samfunnsliv, men filmen har ikke tid til å utdype denne relasjonen. Tatlocks skjebne ender opp som en av hans livs store traumer, ved siden av atombomben. Men rollen er ikke godt nok utviklet.

Forbindelsen til kommunistene beskrives nyansert. Oppenheimer var aldri kommunist, men var tiltrukket av engasjementet og kampen mot nazismen. Men hans naivitet om kommunistenes forbindelser til Stalin kunne være sjokkerende. Det er også hans kalkulerte og kjølige tilnærming til hvordan det nye dommedagsvåpenet kunne ramme mest virkningsfullt.

Han var tross alt faren til atombomben. Heller ikke Nolan kan unngå Oppenheimers dystre selverkjennelse: «Now I am become Death, the destroyer of worlds.»

Det er denne balansegangen mellom naivitet og undring på ene siden, og presisjon og hensynsløshet på den andre, som gjør «Oppenheimer» så fascinerende.

Hans nemesis i etterkrigstiden, Lewis Strauss (Robert Downey Jr), lederen av den amerikanske atomenergikommisjonen, får her en fremtredende plass. Men det er først og fremst Oppenheimers egen paradoksale personlighet som var hans største fiende.

Under mccarthyismen gikk han med på å medvirke i en lukket prosess hvis fremste mål var å undergrave hans posisjon, og han ga sine fiender det de ville ha. Nolan antyder at det inngikk i en form for selvpisking og nesten selvdestruktiv anger.

Nolans fremste utfordring har vært å få de to første to timene, som består av masse prat, til å engasjere oss. Han får det til gjennom en mesterlig orkestrering av klipp og kamera, for ikke å glemme Ludwig Göranssons symfoniske lydbilde.

Det er i filmens siste time at Nolans mesterskap kommer til syne. Frem til da har han gitt oss interessante visuelle løsninger på hva som foregår i Oppenheimers hode når han baler med kjernefysiske spørsmål. Men da de første sprengningene er et faktum, da monsteret skal slippes løs på det store Imax-lerretet, unngår han spektakulære digitale effekter.

Det gir kanskje en litt annen opplevelse enn forventet, men det oppsummerer filmens essens. Den er forbausende kjølig og usentimental til å være en blockbuster og et biografisk drama, på grensen til hva noen vil orke. Men er det ikke nettopp en sånn film vi trenger, nå som trusselen om et kjernefysisk ragnarok igjen har rykket nærmere?

Filmkritiker om «Barbenheimer»: – Om folk uteblir fra kinoene nå, så fortjener de nesten ikke bedre