Sprekker i Huset på Aker brygge

Den årlige sommersnakkisen blir fort tema på Huset på Aker brygge: Håpløse servitører er i aksjon.

Hvitskjortene surrer hit og dit uten egentlig å gjøre noen ting. De vet ikke helt hvor de skal eller hva de skal gjøre, noe service klarer de i hvert fall ikke å levere. Vi får studert menyen i en halv time før noe skjer. Vannet vi har spurt om kommer ikke, men vi koser oss på fine plasser i solen.

Spisestedet Sorgenfri levde her på Bryggetorget i over 15 år, før Marlow gikk konkurs i samme lokalet etter et års tid. Nå har Huset åpnet dørene

«Et hus er et sted hvor man bor, føler seg trygg og tilhører. Det er ikke bare en fysisk bolig, men også en følelsesmessig tilknytning til et sted og de menneskene som bor der»., heter det om stedet.

Jeg håper de ikke har betalt kreative konsulenter mye penger for dette.

Huset restaurant er både kaffebar, cocktailbar og spisested. De har kastet ut mange av de grønne plantene og fargerike trekkene fra Marlow, men jeg er spent på hvordan renseriregningene deres ser ut. Hvite stoler og sofaer gleder seg til å suge i seg soyasaus, rødvinsvinaigrette og chimichurri.

Men, det er blitt fint. Et innbydende lokale med ulike soner inne og ute og god stemning.

Menyen er mest norskinspirert, men med noen unntak. Her kan du få ceviche, risotto og Iberico pata negra med portvinssaus.

Vi startet med tre forretter. Kort oppsummert. Den ene er god, den andre mangler salt og saftighet og den tredje er middelmådig og altfor dyr.

Sistnevnte består av tre små, pannestekte kamskjell som mangler salt. For 295 kroner er dette en dyr forrett. De grønne aspargesene kunne vært spenstigere, men de går godt sammen med sprø og sødmerik rossosalat og en syrlig eplevinaigrette. En tam urtemajones tilfører på sin side lite.

Den ene servitøren kommer stadig med nye retter til oss, men de skal ikke til vårt bord. Det er litt rart at dette er så vanskelig når man opererer med bordnummer, men det bedrer seg sikkert etter hvert. Våre nye østerrikske venner på nabobordet rister bare på hodet over de hjelpeløse servitørene.

Vi får etter hvert servert entrecôtespyd i rødvinssaus. Kjøttet er nokså mørt, men også her har kokkene droppet salt og pepper. Det klarer ikke den kraftige rødvinsausen å veie opp for. 125 kroner er ikke dyrt, men dette er likevel ikke god valuta for pengene.

Da er cevichen et mye bedre valg. En raus mengde hvit fisk bader i en frisk, syrlig og smaksrik saus toppet med koriander, dill og tynne skiver reddik. 115 kroner for dette er kveldens beste kjøp.

Vinmenyen består hovedsakelig av flasker fra Frankrike, Tyskland, Italia og USA og har noen spennende muligheter. De billigste vinene koster fire ganger så mye som på Vinmonopolet, mens de litt mer kostbare flaskene «bare» ligger rundt tregangen.

Hovedrettene følger dessverre ikke opp den gode cevichen. Aller «best» er kyllingen. Nokså saftig, men hvor er krydderet? Har de glemt saltet?

Heldigvis er tilbehøret bra. Her er sødme fra sellerirot og pastinakk, litt overmoden brokkolini og passe hard rosenkål. Kyllingkraften er mild og burde hatt mer smak av estragon.

Uteserveringen byr denne kvelden på en fin miks av unge vennegjenger, turister og ett og annet kjærestepar. OG! Servicen bedrer seg takket være en flink og hyggelig albansk servitør. Han tar grep og redder nesten kvelden.

Entrecôte av kalv forsvarer ikke prisen. 395 kroner er ikke blant de dyreste i byen, men kvaliteten er ikke oppe og nikker med de beste. Kjøttet er for mye varmebehandlet, men har en fin grillsmak og er faktisk krydret!

Rødvinssausen har en kjip smak av noe brent, men også her er tilbehøret godt. Et sprøtt og grillet blad av romanosalat er fylt med chimichurri og en raus mengde sprø pastinakkchips.

Huset tilfører ikke noe nytt til Restaurant-Oslo, men det ligger fint til med sin store uteservering og innbydende interiør.