Et stykke til toppen, Ekebergrestauranten!

– Zzzzzz, de sliter litt i skiftet mellom lunsj og middag, sier spisefølget. Vi har stått en stund og ventet på å få bord, men folk er opptatt med å bære vekk skitne asjetter, rydde bord og få ut folk som har hatt bordet altfor lenge.

Etter ti minutters ventetid får vi tildelt et fint vindusbord og starter med en øl hver mens vi nyter den fantastiske utsikten over Oslo. Servitøren er kjapt ute med menyer, men dessverre så kjapp at den ene ølen havner i fanget på spisefølget. Slikt skjer, og kort tid etter kommer en ny øl på bordet med flere beklagelser.

Menyen består av en dagens seksretters meny, der man, sympatisk nok, kan velge alt fra én til seks retter. I tillegg har de en egen à la carte meny. Vi bestemmer oss for tre ulike retter fra seksretteren hver, og kort tid etter står forrettene på bordet. Aller best er kantarellsuppen – en fløyelsmyk, litt pepret og velduftende bolle med gressløkolje, rømme og knasende sprø og søtlige jordskokkchips. En enkelt rett som kunne ha vært hakket varmere.

Den røkte laksen fra Frøya er også god, men her er ikke smakene så godt sammenvevde. Fisken er nydelig, men den piskede geitosten blir for kraftig og dominerende. Det er likevel gode smaker, med erter marinert i sitron og honning og herlige syltede stikkelsbær. Fine kombinasjoner av salt, søtt og syrlig.

– Et godt tips til leserne er at man bør vente med å spise her til litt senere på kvelden, sier spisefølget. Ekebergrestauranten er et stort spisested, og selv om klokken er godt over 17, er det mye styr med flytting av bord for å gjøre klar til nye gjester. Flere asjetter går i gulvet, og en servitør soper opp restene etter et ødelagt vinglass.

Hovedrettene kommer en halvtime etter at servitøren har båret ut forrettene. Her er det fisken som går av med seieren. En enorm porsjon med fersk linguine, den lange og tynne pastavarianten, er toppet med et stort stykke grillet lysing. Torskefisken er perfekt varmebehandlet, og det hvite kjøttet blandes med passe hard pasta, ørretrogn, erter og knasende sprø fennikel. Fisk og fennikel er en strålende kombinasjon. Pastaen skal være glasert med en kremet stjerneanissaus, men denne har kjøkkenet vært gjerrig med – det er nesten ingenting. Det gjør at retten mangler litt væske, men smaken er meget god.

Den hyggelige servitøren roter litt med hva som er på de ulike asjettene, men har god kontroll gjennom måltidet. Hovedrett nummer to byr ikke på så mye mat som pastaretten, og smaken er heller ikke like bra.

– Det er veldig mye fett på dette andestykket, og det er synd at man ikke klarer å få skinnet sprøtt. Det er ikke så vanskelig og hever smaken, mener spisefølget. Den er heller ikke så varm som ønskelig, men her er mye godt tilbehør. Det burde vært mer andesjy med kirsebær, for kirsebær er himmelsk til and. Her er potetballer, mer jordskokkchips, og den myke pastinakkpureen har en fin nøttaktig smak som også tilfører sødme til retten.

Lokalet blir fort fullt denne kvelden med en blanding av folk som feirer konfirmasjon, navnedag og ulike bursdager. Det er god stemning i restauranten, og masse barn som løper rundt og koser seg.

Vi kommer i topp stemning av dessertene – måltidets høydepunkt. Først deler vi en nydelig kubbeost, sist spist på gode Mangelsgården. Den myke, chèvre-lignende osten har en fyldig og god smak og deler fat med ferskenchutney, deilige og litt sure tindved og lunt, sprøtt nøttebrød.

– Dette er en overskuddsdessert. Knallgodt, skryter spisefølget. Vi avslutter kvelden med en smakfull vaniljepannacotta blandet med masse ulike norske bær, crumble, en bærsaus på tindved og en syrlig og deilig solbærsorbet. En skikkelig innertier. Her viser kjøkkenet virkelig hva de kan. Får de skikk på alle rettene, er femmeren tilbake neste gang!