Lite proft hos professoren

Restauranten har vært full hver gang vi har gått forbi. Il Professore åpnet i Gamlebyen for et par år siden. Rett nedenfor nabolagsfavoritten Roald og Umberto. Begge serverer italiensk. Hvordan skulle dette gå?

Jo, det gikk bra. Naboer og gjester fylte lenge begge stedene. Flere ganger har jeg fått inntrykk av at professoren er fullere enn naboen. Dette måtte jo være skikkelig bra. Jeg booket bord for å være sikker på å få plass.

Da vi åpnet døren ble vi møtt av en smilende servitør midt i en tom restaurant. Her hadde det jo vanligvis krydd av folk. Det var noe som ikke stemte.

Menyen er passe lang, veldig innholdsrik og fristende. Vi sparket i gang måltidet med bruschetta og Tagliere salumi e formaggi (et utvalg av skinker og oster). Maten kom fort. Pluss for det.

Bruschettaen var stor, brødet sprøtt, men tomatene var smakløse. Oppå var det en stor bit mozzarella. Heller ikke den smakte særlig mye. Jeg spurte hva vi hadde fått av oster og skinker. Ost og skinke, svarte han. Noe mer visste han ikke.

Særlig godt var det heller ikke. Jeg mistenker at blåmuggosten var en billig gorgonzola dolce. I tillegg fikk vi mer av den smakløse mozzarellaen og det jeg mistenker var store staver av Grana padana (billigversjonen av parmesan). Vi fikk en spicy salami, spekeskinke og en litt udefinerbar kjøttbit. Den minnet om butikk-skinke.

De klarte å lage en kjedelig ost- og skinke-tallerken til 190 kroner. Det er en prestasjon.

Restauranten har flere pastaer, pizzaer og risottoer på menyen. Vi gikk for to pastavarianter. Den ene var husets pasta. Det vil si den ble presentert som deres bestemor Mariannas oppskrift. Dette var paccheri (ser ut som stor penne-pasta) med masse saus, stekt sjampinjong og biffstrimler. Pastaen var overkokt. Biffen var trevlete og seig. Sausen var fyldig og grei.

Lasagnen var bedre. Men litt mer i guilty pleasure-land fordi det først og fremst var fettet og saltet som appellerte, ikke så mye mer. Pastaen var litt i seigeste laget og de hadde øst på med ekstra bechamelsaus.

Da vi bestilte, forsikret vi oss om at vi trengte en hovedrett i tillegg til pastaen. Men dette var strengt tatt ikke nødvendig. Både bestemor Marianne og lasagnen hadde fett nok til å mette.

Til hovedrett delte vi en rett som fristet veldig på papiret, men som viste seg å være noe helt annet i virkeligheten. I menyen sto det «indrefilet av okse med gåselever, hjemmelaget kjøttfond og sommertrøfler».

Kjøttet var medium stekt og greit. Det var ingen spor av gåselever. Sommertrøflene kom nok fra et glass av noe slag, de var oljete og smakte ingenting. Tilbehøret minnet mest om en billig biff chop suey. Til 315 kroner var dette en stor skuffelse.

Servitøren vår anbefalte tiramisuen til desserten. Selv om motet ikke var helt på topp etter fem skuffende retter, måtte vi likevel prøve. Man trenger noe søtt på slutten av et måltid.

Tiramisuen kom, og det gjorde også regningen. Vi ble informert om at de egentlig stengte klokken 21 på søndager, kun en time etter vår booking. Det skulle jeg gjerne fått beskjed om da jeg booket, tenkte jeg, men smilte og betalte.

Mens vi gjorde oss klare til å dra, spiste vi et par skjeer av desserten. Den var i søteste laget, men helt ok.

Det var jo alltid fullt her før, og jeg antok at det betydde at maten var god. Det viser seg at stedet fikk nye eiere for noen få måneder siden, og de har virkelig en jobb å gjøre.