Da militærjuntaen i Argentina i 1985 sto anklaget for sine monumentale overgrep, inntraff det største rettsoppgjøret med et regime siden Nürnbergprosessen i 1945. Under den argentinske militærledelsens skitne krig mot politiske motstandere i perioden 1976–83 forsvant eller døde et sted mellom 10 000 og 30 000 mennesker.
Bare juntaens klønete økonomiske politikk og fatale håndtering av Falklandskrigen gjorde den svekket nok til at en rettsprosess ble mulig. Men det var aldri gitt at noen av juntaens ni tiltalte menn skulle bli dømt. De var fra før nærmest frikjent av en militær domstol. Viljen til å ta en ny runde i en sivil domstol var liten hos den nye demokratisk valgte regjeringen.
Men én mann ville det annerledes. I hvert fall er det slik denne filmen, på Hollywood-manér, blir introdusert av Amazon (som har finansiert filmen).
Til tross for denne grove forenklingen, er dette en film som stort sett unngår helteeposets mange fallgruver. Det mest interessante er at hovedpersonen, statsanklageren Julio Strassera, nærmest motvillig ble øyeblikkets mann. Han var kjent som en som gikk stille i dørene under diktaturet.
Strassera måtte omgi seg med et ungt og uerfarent team for å unnslippe de militæres innflytelse. Foto: Amazon Studios
Rettssalsdramaets snarveier
Hovedrollen spilles av Latin-Amerikas kanskje mest profilerte karakterskuespiller, Ricardo Darín. Han fremstiller Strasseras vei til den endelige dommen som en langsom oppvåkning av en mann som lenge så vekk under diktaturet. Han får her god hjelp av et ungdommelig team rundt seg.
Det gamle juridiske apparatet var korrumpert av årene med diktatur. Strassera hadde ikke noe annet valg enn å hente inn en ny generasjon. Deres utålmodighet ble avgjørende for den endelige dommen. Vi blir med på deres forsøk på å få overlevende fra «den skitne krigen» til å vitne. Det er ingen enkel sak i et land der militærets fangarmer fortsatt griper inn i det meste.
Disse innledende undersøkelsene og juridiske sonderingene minner litt for mye om konvensjonelle rettssalsdramaer. De farer ganske raskt over en prosess som tok lang tid og involverte til slutt over 800 vitner. Vi kan ikke akkurat påstå at regissør Santiago Mitre og forfatter Mario Llinas yter ofrene full rettferdighet. Men i en spillefilm må man ta noen snarveier.
Peter Lanzani og Ricardo Darin Foto: Amazon Studios
Uventet komikk
Filmskapernes største sjansespill er å skape uventet komedie rundt hovedpersonen. Det kunne gått riktig galt i mindre drevne hender. Ved hjelp av Darins strålende fortolkning og Llinas oppfinnsomme manus, får vi et komplekst karakterportrett som effektivt holder helteportrettet i sjakk.
Strassera kan være klønete på hjemmefronten. Han beordrer sønnen til å spionere på tenåringsdatteren fordi hun har ny kjæreste. Han må stå skolerett overfor kona. Når han får en anonym drapstrussel på telefonen, rister kona nesten likegyldig på skuldrene og fastslår at «ja, han fyren har ringt i hele dag». Det er som om hverdagens trivielle komikk bidrar til å holde frykten på en viss avstand.
Heller ikke i rettssalen kan Mitre la komikken ligge, men der har han arkivopptakene på sin side. Bildet av Strassera som teatralt holder seg for nesen, gikk over en hel verden i 1985. Bildene fra rettssalen av ofrene som endelig slipper til med sine vitnesbyrd, rører han ikke ved. De er filmens sterkeste innslag.
Mitre klipper også inn arkivopptak fra disse opprivende gjenfortellingene av de brutale overgrepene. Vitnene slapp til på argentinsk fjernsyn og skulle bidra til å åpne øynene for de som hadde latt tvilen komme juntaen til gode. I hvert fall gir filmen inntrykk av det. Strasseras siste oppfordring til juryen er sterk («Aldri mer!»). Men den fremføres selvsagt med mer perfekt timet patos av Darin. Virkelighetens Strassera var en mindre dreven iscenesetter.
